Hvor raskt har de elektriske brettene lov å kjøre?

Lørdag 8. august 2020

 

Med hvilken hastighet 

har disse elektriske sparkebrettene lov å kjøre? 

Dette undrer jeg meg sterkt over. Vi har en gang og sykkelvei rett utenfor terrassen vår. De aller fleste, både sykler og biler, kjører forsiktig og etter forholdene som det heter, fordi dette er skolevei for nærmeste barneskole. 

Men brettene med to små hjul i hver ende holder en svært høy hastighet, og mens de fleste syklister bruker hjelm, er dette en sjeldenhet hos brettkjørerne. 

Gang- og sykkelveien er ellers delvis sperret med bom, fordi gjennomkjøring er forbudt, men disse sparkebrettene smetter gjennom uten problemer. 

For oss som sitter og ser på trafikken fra terrassen vår, gjør det ikke så mye, men for dem som blir forbi- eller påkjørt bakfra, kan det bli et problem den dagen en påkjørsel skjer. 

 

«Nå skal vi være åpne»,

hørte vi fra Hurtigrutens ledelse, og vi tenker, skal vi andre stole på det den forretningsmessige ledelsen sier? 

For ledelsen vil den økonomiske bunnlinjen alltid være det viktigste. Eierne er jo tross alt investeringsselskaper som ønsker størst mulig avkastning på de pengene de investerer. 

Ledelsen som er ansvarlig for økonomien sier at de først og fremst tenker på sikkerheten til de ansatte og passasjerene, men hvis det står et valg mellom bedriftens økonomi og sikkerheten, så er jeg ikke så sikker.

Selv i små bedrifter er frykten for «åpenhet» stor. Derfor sier de ikke noe før de må, og da må de være sikre på at de ikke får problemer med «åpenheten» sin.

De som bygde vårt borettslag tenkte vel noe i den retning, siden de forandret konseptet uten å informere oss beboere som kjøpte den pakken de presenterte. Selv når vi spurte, forsøkte de å unngå å åpne seg. Resultatet er en kommende rettsak som vil gå ut over deres rennommé.

I vårt borettslag var også flere i styret engstelige for å åpne for innsyn. 

«Dette bør vi informere om», sa en av styremedlemmene og raskt kommer svaret fra et annet styremedlem: 

«Der det ikke er noe å informere om, er det heller ikke noe å informere om».

«Jammen dette er viktig for beboerne», repliserer den første, men fikk aldri gjennomslag i styret. 

Åpenhet er en farlig greie. Det må vi unngå for enhver pris, tenker lederne.

Årets første hotellgjest

Årets første hotellgjest 

har ankommet til insektshotellet vårt. Hvilken rase det er og hvor gjesten kommer fra? Ja, det vet jeg ikke. Dessuten er jeg ikke av den typen som skiller mellom de forskjellige gjestene våre. Alle er velkomne, og vi er glade for alle som kommer for å bo hos oss.

Selvfølgelig kan vi ikke garantere stor avstand mellom dem, men skilleveggene er ganske tette og ingen bor i samme rom.

 

Kallenavn 

er ganske så vanlig i barneskolen. Der het vi Trebben, Merten, Pettern o.s.v., men at dette fortsetter som voksne i politikken er ganske så merkelig slik jeg ser det. Noe vi burde ha vokst fra. 

Der husker vi Jern-Erna, Tåkefyrsten, Pølse-Hansen og sikkert mange andre. Noen er av respekt, mens andre er mer av det motsatte. 

Allikevel ser vi at i politikken har dette blitt en vanlig greie, men så har vel ingen sagt noe om at politikerne er voksne mennesker. Mange mener sågar at det politiske miljøet mest kan sammenlignes med en barnehage. 

Og jeg undrer meg. I så fall har jeg allerede mistet respekten for politikere som spiller rollen som barnehagebarn.

 

Vi bør unngå

lukkede rom, slik som om bord i passasjerbåter, hører jeg fra legehold i dag. Har én person smitte, er det stor sannsynlighet for at mange andre blir smittet i løpet av kort tid. 

Dette gjelder passasjerbåter, men hva da med lokaler der det oppholder seg mange mennesker? Tjue mennesker er regelen og minimum én meters avstand mellom alle som kommer fra forskjellige husstander. 

Dette blir ikke enkelt, men det har heller ingen påstått. 

 

Det nærmer seg skolestart 

og sensommervær i hovedstaden, så da er det på tide med en bytur for oss. 

Vanligvis bruker vi tog, men hvordan fungerer det i disse virustider? 

Og går det tog helt inn til byen fra Sandefjord. Eller må vi skifte til buss? 

Det er mye vi må forholde oss til i disse Covid-19-tidene. 

 

Men vi får høre på han som sa at 

«vi klarte oss gjennom fem år med krig, så hvorfor skal vi ikke klare dette også»?

 

Ha en fin dag der du er. 

Hilsen vestfoldingen.

Hotellgjesten vår har inntatt rommet øverst til venstre.

Munnbind, el-sparkesykler, SFO og paraguayo.

Torsdag 6. august 2020

 

Nå har vi også bestilt munnbind. 

Femti stykker i ei pakke fra Farmasiet. Det skulle vel holde, tenker jeg, for både oss og ungene våre. 

Akkurat nå leser jeg om Nakstads anbefaling om munnbind. De beskytter visstnok ikke oss, men hvis vi skulle bli smittet, så vil de beskytte dem vi er i nærheten av, slik jeg forstår det. 

Som for eksempel i et offentlig transportmiddel.

Kanskje det er lurt å ha ett liggende klart til bruk i lomma eller veska?

 

Og el-sparkesyklene 

har kommer for å bli, sier samferdselsministeren, og med noe mer orden kan vi vel klare å leve med disse farlige doninger. 

De går jo så fort, og da passer de best i sykkelfeltene, tenker jeg, og ikke på fortauene der folk spaserer.

Har de forresten ringeklokke, slik at de kan varsle at de kommer?

 

Stavanger har funnet ut 

at gratis SFO kan stimulere til bruken av disse, til fordel for at unger skal lære seg å fungere sammen. Dette høres ganske fornuftig ut, hvis det er slik at noen dropper dette tilbudet på grunn av prisen. Det blir spennende å høre hvordan tilbudet resulterer i at flere bruker SFO.

Ellers har vel kommunen mye annet å bruke pengene på?

 

Hva er vel som smaken av Paraguayo? 

Denne fersken-varianten som ligger i sekspakk til over seksti kroner kiloen, men vi spiser jo ikke kilovis og takker Bama for at de leverer modne Paraguayos til butikkene.

Blir det maske eller ikke maske?

Tirsdag 4. august 2020

 

Blir det maske eller blir det ikke maske? 

Vi vet ennå ikke hva helsemyndighetene anbefaler, men vi har barn i Oslo, barn som bruker kollektive transportmidler. Hva får de som anbefaling for å holde seg friske? 

Vi venter spent på hva helsefolkene anbefaler, men de har allerede sagt at det er «lov å bruke hodet», og der det ikke er mulighet til å «holde meter’n», ja der sier mitt tenkeapparat at det er fornuftig å bruke maske. I alle fall foreløpig.

Nå har Verdens Helseorganisasjon gått ut og ment at det er lite sannsynlighet for at vaksine kommer i nærmeste fremtid, så vi få venne oss til at det rådene vi får, blir gjeldende i lang tid fremover.

 

På Hurtigruten derimot, 

i alle fall i den internasjonale cruisedelen, sliter de med sitt omdømme etter at de slapp til internasjonale mannskaper som var smittet hjemmefra, og sånn er det jo. Vi bor ikke på en isolert øy i Norge. Vi må ha en viss omgang med resten av verden for at alt skal kunne gå rundt. 

 

Den norske delen av Hurtigruta, 

den som nå heter Hurtigruten Bergen – Kirkenes, går langs norskekysten, og bør i alle fall holde seg til norsk mannskap, og det gjør de vel? Håper jeg.

Før var jo Hurtigruta et norsk rederi, men som alt annet så forandrer forholdene seg, og nå er det visst internasjonale investeringsselskaper som står bak rederiet, og da er det deres inntjening som styrer det meste. 

Dette hørte jeg i radioen i går. Om det er helt riktig, har jeg ikke undersøkt.

 

Hvem som eier og styrer hele Hurtigruta i dag kommer fram her?

https://no.wikipedia.org/wiki/Hurtigruten_(selskap)

Zorros maske dekket kanskje ikke godt nok?
En av de gamle Hurtigrutene som jeg husker

 

 

Er det så lett da? Å vite hvor en er fra?

Noen ganger, 

ja noen ganger når jeg blir spurt

hvor er du fra, ja hvor er du egentlig fra

da tenker jeg, ja da

tenker jeg at, hvor er jeg egentlig fra?

 

Fra Nøtterøy der jeg var barn og begynte på skole, 

eller fra Sem der jeg bodde de neste tre år, 

før vi flyttet til Ramnes og levde i småbrukers kår, 

for en stund.

 

Nei, det er nok Sem jeg er fra, 

og det er jo bra,

vi flyttet jo tilbake for noen år, 

men for et barn ble det skapt noen sår, 

for hvor er jeg egentlig fra, 

når noen spør, hvor er du fra?

 

Jeg svarer bare, 

der jeg ble født? 

der jeg vokste opp? 

eller der jeg bor?

 

«Jeg mente, å er’ru fra», spurte en kar en gang, 

og jeg svarte «jeg er fra Sandefjord, det er jo der jeg bor»,

«Åffer snakkær’ru sånn da?»

«jeg er født på Nøtterøy og bodd på Sem og i Ramnes», 

«jammen åffer for fa’en sier’ru at du er fra Sandefjol da?»

 

Derfor signerer jeg alltid der jeg garantert er fra

Hilsen vestfoldingen.

Solli på Nøtterøy. De første åtte år.
Sem. Ungdomstiden.
Freste i Ramnes. Gården utenfor bildet og til høyre.

 

Hva er vel som å kjøre opp gamle løyper

Lørdag 1. august 2020

 

Hva er vel som å kjøre opp gamle løyper 

sammen med «de voksne». I går gjorde vi det sammen med mor som satt i forsetet og fikk den beste utsikten til «gamle tomter». 

Turen gikk ut Kirkeveien til Borgheim der vi husket tannlegen og legen, også for meg som bodde der ute på øya til jeg skulle begynne i annen klasse på barneskolen. 

Vi fortsatte over Semstoppen der tante Svanhild og onkel Hans bodde sammen med Venke og Tor.

Så fortsatte vi over Nattvallveien der jeg hadde åtte av barneårene mine og forbi huset til tante Erna og onkel Kristian med Jon Eddy og Ole Robert, så forbi gården til Fon med døtrene Klara og Ella og Bakkens Planteskole der mor jobbet, et gartneri som nå har blitt en del av Plantasjen. 

Fon var bonden der vi alle fikk være med på å oppleve det som skjer på en gård. Alt fra innhøsting og slakting av høner som løp rundt beina våre uten hoder.

Jeg glemte Dag og Tor som bodde i et hus kloss opptil uthuset til Fon. Dag som jeg traff igjen på Den Norske Marines rekruttskolen på Madlamoen i Stavanger.

Så fortsatte vi ut Kirkeveien til Kjøpmannskjær der familiemedlemmer bodde for en stund siden og tilbake og over til Torød der Sissel Gro og Rita vokste opp med tante Ella og onkel Helge.

Så gikk turen videre til Knarberg og ut til Ulvøtangen, vår badestrand der jeg ikke hadde vært siden jeg var åtte år. Den var like flott som før, men i går var de plaget av brennmaneter, fortalte en som hadde badet der i sytti år.

Vi satte oss ned på en benk og rastet med kaffe og vafler. Vaflene hadde den gode smaken av vaniljeisen som jeg glemte å sette inn i fryseren noen dager tidligere og ble tilsatt vaffelrøra. 

Vår nest siste stopp var bespisning på Kowloon City på Sem der jeg bodde til jeg reiste til sjøs som nittenåring, bare avbrutt av ett år på Freste i Ramnes der vi hadde et småbruk. En sommer på et småbruk som nesten tok livet av meg som var sterkt allergisk mot gresspollen. 

Vi sjekket formen til min nittitre år gamle mor i dag, og det virket som om turen hadde gitt henne en skikkelig vitamininnsprøyting.