Mandag 31. januar 2022
Det var ikke med de største forventningene jeg begynte å lese denne boka, men siden i alle fall en forfatter anbefalte den i en avis, lastet jeg den ned som ebok, og fant at jeg ikke kastet bort tida. Prøv den du også.
Og søk opp forfatteren på google.com. Hun har en interessant bakgrunn.
Onsdag 19. januar 2022.
Hold meg til jeg sovner – et liv i skyggene av 22.juli av Lara Rashid (bokelskere.no)
Takk til Aud Hoelseth som anbefalte denne boka til meg.
De fleste husker godt hvor de var niende september 2001 og det samme med tjueandre juli 2011. Begge hendelsene var forferdelig og gruoppvekkende. Derfor setter slike datoer seg fast i minnene våre. Tror jeg.
Lara Rashid husker vi kanskje ikke så godt, men søsteren som lånte bort støvlene sine til Gro Harlem Brundtland. Hennes lattermilde og smilende ansikt husker vi godt. Bano er hennes navn. Bano Rashid er en av dem som ble skutt på Utøya og drept av mennesket som sitter innesperret i Skien fengsel.
Denne boka skrives av søsteren. Om hennes savn. Om familiens bakgrunn som innvandrere til Norge. Om slik hun opplevde hendelsene på Utøya. Og konsekvensene for mennesket Lara Rashid, lillesøsteren til Bano.
Denne boka anbefaler jeg på det sterkeste.
Mandag 17. januar 2022 i Playa del Inglés på Gran Canaria.
Hei til dere som leser disse skriveriene mine her fra Gran Canaria.
Calimaen ser ut til å bite seg fast her på de fleste øyene. For en stund. Akkurat nå regner det, men temperaturen holder seg rundt tjue grader, og vi sitter i shorts og t-skjorte med døra halvt åpen og koser oss med spansk tv.
Språket er et kapitel for seg selv. Jeg fortsetter med Duolingos kurs og merker at jeg forstår tv-praten stadig bedre. Men selvfølgelig ikke som kanarierne. Og Inger Johanne er fortsatt flinkere.
Når vi trenger mat, er det Inger Johanne som tar turen over til butikkene. Jeg merker calimaen godt når jeg er utendørs. Så derfor er det Inger Johanne som tar denne jobben så lenge vi har så mye sand i lufta.
Ha en fin dag der du er.
Hilsen Inger Johanne og Terje
Noen bilder fra dagens calimavær:
Søndag 16. januar 2022
Nå har vi oppholdt oss her på Gran Canaria i fire hele dager, de siste to med Calima-vær, noe som betyr at jeg må holde meg innendørs, men i morgen er det varslet regnvær som vasker både lufta og det regnet lander på. Alt blir vasket rent.
Velkomstgaver er alltid populært.
Og når introdusøren fra utleieren har forlatt oss, slapper vi av.
Og dagen etter:
Så går turen til San Fernando for å proviantere skikkelig.
Men stopp en halv. Se der. Er ikke jula for lengst over?
Og i San Fernando er ennå ikke blomstene borte.
Mange spør om hvordan turen til Gran Canaria gikk med disse nyere reglene. Her er våre opplevelse.
Tirsdag 11.januar 2022 – dag 1.
Det er tid for avreise til Gran Canaria, og vi drar med oss noen bekymringer. Spesielt for mor som i sitt nittifjerde år og ikke lenger er så sprek. Men hun kan jo egentlig leve til hun blir hundre år, tenker jeg, og så lenge kan ikke jeg holde meg hjemme, etter det legen sier. Kom dere sydover, sier han. Da kan helsa holde mye lenger.
En takk til gode naboer som har tilbudt seg å transportere oss ned til jernbanestasjonen. Og tirsdag formiddag takker vi Hans farvel og på gjensyn om et par måneder.
Toget er noe forsinket, noe som ikke er uvanlig det siste året etter det elektriske tilbakefallet for jernbanesektoren syd for Tønsberg, men til slutt sitter vi i VY sine gode seter og slapper av som seg hør og bør på en lang reise. To timer til Gardermoen, tre timer på flyplassen og fem og en halv time til flyplassen på Gran Canaria. Derfra tar vi som vanlig bussen sydover til Playa del Inglés, en god time inkludert venting på bussen.
Gardermoens ankomsthall er denne gangen sterkt preget av at flytrafikken ennå ikke er kommet i gang. Jeg kikker opp på den digitale tavla som viser avgangene og ser at halvparten av flightene er innenlands og halvparten av resten er til Skandinavia, så utenlandstrafikken er ganske så skral.
Etter å ha sendt avgårde koffertene våre, står vi ved sikkerhetsklareringen sammen med flere andre spente mennesker. De fleste blar i papirene sine. Corona-sertifikat, innreiseskjemaer og selvfølgelig billettene. Har vi fått det med oss, alt sammen, tenker tydeligvis mange og prater lavmælt sammen. Og kanskje litt bekymret uten at de skal vise det.
Og så endelig pakker vi sammen alt det vi har plukket fra hverandre slik sikkerhetsfolkene bestemmer. På med beltet, ned i lommene med det vi bruker å ha der, ned i ryggsekken med pc’en, og på med skoene slik vi som har innoperert metaller i kroppen, har blitt fortalt etter alle de gangen alarmen har kimt fra portalen vi må gjennom.
Og så er vi klare for å gå om bord i flyet som selvfølgelig ennå ikke er klart for oss. Og det er det heller ikke når klokken nærmer seg avgang. Så kommer den vanlige meldingen om at flyavgangen er utsatt. Flyet er ikke rengjort etter den siste turen, og rent bør det være om bord i et fly som vi skal oppholde oss i over fem timer.
Da vi kom hjem for et par måneder siden, reiste vi med en Airbus, et av de nyeste flyene i flåten til SAS. En svært behagelig tur, i komfortable seter, med lite støy og klare stemmer over høyttalerne. Nå var vi tilbake til de gamle flyene til Norwegian. Men kropper som vil reise, tåler det meste, og endelig er vi framme i ankomsthallen på Gran Canaria og sluses mot bagasjebeltet sammen med våre medreisende. Men plutselig er det stopp. Noen strekker på hodene for å finne ut hvorfor, mens andre går litt til side for å se forbi dem som står foran, men det er ikke så lett å se hva årsaken er og hvorfor.
Så plutselig er vi der. Kontrollen. Og så får vi lov til å vise fram papirene som vi og mange andre etter mye plunder har klart å få fram på hjemmeskriverne våre. En kort kikk, noen ord på spansk og videre med oss til koffertbeltet. Vanligvis er flere belter i gang, men på grunn av lite trafikk, er det nå bare vårt fly som tømmes for passasjerer.
Så opp en etasje og ut av bygningen mot der bussene stanser. Vi må bruke Guagua numero uno (buss nummer en) som går innom alle småsteder før sjåføren kjører klampen i bånn mot Avenida Italia i Playa del Inglés der vi går av.
Det er kort vei fra bussen til Danubio der vi har leid leilighet i flere år tidligere, og nå er vi tilbake. I resepsjonen sitter Nico, vår gamle vert, og etter en stund kommer også hun som forteller at det er hun som skal introdusere oss for leiligheten. Dette er en helt annen enn den vi har skrevet kontrakt med, men dette får vi følge når vi kommer hjem. Uansett, så er det www.airbnb.com som er økonomisk ansvarlig.
Oppe i leiligheten som er helt nyoppusset finner vi også et stort fat med kanariske appelsiner. Så søte, så søte.
