Vi betaler skatten vår med glede fordi vi tror at politikerne ønsker å bruke disse pengene til å ta vare på den enkelte innbygger, men nå hører vi at sånn er det ikke.
Svært syke og nær døende mennesker kan få det bedre, og noen kan til og med bli friske. Bare ved å ta noen tabletter. Som eksisterer. Problemet er prisen.
I nærliggende land har de råd til å kjøpe disse medisinene. Det har ikke Norge. Merkelig.
Høyres representanter og selvfølgelig Listhaug markerer at sånn kan vi ikke ha det, men da de styrte i åtte år gjorde de ingen ting.
Dagens regjering har styrt i noen få måneder med ekstremt mange utfordringer, og nå er det vår tur til å vise dem at vi vil ha forandringer med hensyn til disse medisinene. De må bli tilgjengelig for svært syke mennesker.
Dermed er Listhaug i gang. Hun representerer det partiet som trekker seg så fort ansvaret begynner å tynge. Og mener så mye om mangt. Men ikke før de har sjekket folkeopinionens meninger. For upopulære tiltak er lite interessant for dette minipartiet. Derfor mener de at ingen lønnsmottakere eller arbeidsgivere skal betale noe som helst, for da risikerer de at de blir upopulære.
for å begrense spredningen av Corona-virusene har fått sterk kritikk. Solberg protesterer iherdig mot kritikken, noe som også har fått kritikk. Det går an å være litt mer ydmyk, mener mange.
Jeg tenker
at dette var en ny situasjon for hele verden. Og de fleste landene gjorde det de kunne for å begrense spredningen.
Og så tenker jeg
at det er bedre å gjøre noen feil enn å ikke gjøre noe i det hele tatt, og det bør de få skryt for. Men kritikken bør Solberg-regjeringen ta til seg og lære av den. Noe alle kommende regjeringer også bør.
Nå har vi fått
ny regjering og godt er det, og de har jammen fått utfordringer. Utfordringer som langt overstiger det den forrige opplevde, og vi får håpe at velgerne ser dette og lar dem fortsette i alle fall to perioder.
“Denne boken er vanskelig å legge fra seg.” Tarjei Gilje, Dagen
Ida Vinterdal, lagfører i spesialstyrken Gruppe Alpha, sendes ut på et umulig oppdrag. De må ta seg usett inn i den russiske enklaven Kaliningrad for å frigjøre informanten sin, som har advart om russisk anslag på norsk jord, og nå er pågrepet av den russiske militæretterretningen. Samtidig pågår forberedelsene til NATO-toppmøtet i Oslo for fullt. Det begynner å haste, og for Ida virker det som om russerne hele tiden forutser nordmennenes neste trekk. Er det en sammenheng hun ikke ser?Hva om hun og Gruppe Alpha bare er en brikke i et velregissert, russisk spill? I den første boken om Ida Vinterdal, Hvit armada (2019), holdt hun og Gruppe Alpha russerne unna, i Blå storm er det mer alvorlige farer det må demmes opp for. Forrykende spennende hele veien i en dypt realistisk thriller.
Jeg synes
at boka var vanskelig å komme inn i, selv halvveis, men mot slutten tok den seg opp. Dette var min opplevelse.
Gården Solli som tilhørte mormor og morfar var full av liv. Den var sentrum for familien og deres venner. Det var der de samlet seg. Ti unger som vokste til og skapte sine familier. Alle trakk de mot stedet der de vokste opp. Og mor som den yngste, fikk aldri nok av familien sin. Det var de som var hennes familie.
Da hun var nitten år traff hun en Oslo-gutt som avtjente militærtjenesten sin på Nøtterøy og ble der. Han var Roars og min far.
Mor og far rakk så vidt å bli gift før jeg ble født, noe som var svært viktig i de dagene, og seks år senere ble Roar, broren min, født. Vi bodde alle i annen etasje på gården, mens mormor og morfar bodde i første.
Mormor var bondekone og jobbet på jordene, og morfar drev slakteriet i uthuset etter at han sluttet som stuert og sjømann. Så mor hadde sin familie rundt seg.
Mor hadde nok ikke lyst til å flytte fra familien, men til slutt var det mormor og morfar som tok avgjørelsen. De kjøpte en butikk i Sandefjord og solgte gården til onkel Arne som trengte hele huset selv. Ikke så veldig merkelig. Våningshuset var jo ikke så stort.
Vi flyttet til Sem, til en liten leilighet i annen etasje hos Ellefsen. De hadde en sønn på Roars alder, og jeg begynte i annen klasse på Sem skole. Og mor savnet livet på Nøtterøy med sine søsken.
Tre år senere kjøpte mor og far et småbruk på Freste i Ramnes, men på grunn av min allergi, måtte vi flytte igjen. Men vi fikk feiret jul med mors søsken på gården, en gård der mormor hadde vært tjenestejente. Det tror jeg var stort for mor.
Vi flyttet tilbake til Sem. Denne gangen til Lensberg, til bryggerhuset hos en av fars klienter. Der skulle vi bo, mens mor og far begynte å bygge sitt eget hus. Det var tre år som mor jobbet som assistent til byggmesteren ved siden av butikkjobb i Tønsberg. Hun var et arbeidsjern, mor.
Tre år senere sto huset klart, og vi flyttet igjen. Endelig hadde vår familie satt seg fast. Jeg tror mor følte det sånn, og slik var det i over tretti år. Og etter hvert som alle hadde biler, hadde hun god kontakt med sine søsken.
Far døde da mor var sekstiseks år, og hun ble boende der enda noen år før hun ville nærmere Roar og meg og flyttet til Sandefjord. Enda en fordel med Sandefjord var at hennes søster og hennes svigerinne også bodde der.
Og mor reiste fram og tilbake mellom Sandefjord og Nøtterøy for å hjelpe sine søstre, tvillingene tante Åse og tante Ella. De var noen få år eldre enn mor. Men til slutt ble de borte. Og mor var alene igjen.
Med ordene «jeg vil ikke leve lenge», tenkte hun nok at hun ville ikke bli igjen alene uten sine søsken.
God reise, mor.
Nå er du kanskje forent med gjengen fra Solli på Nøtterøy.
Eller krig er det kanskje vanskelig å kalle bombing og bevisste drap på mennesker fra terrorstaten som styres fra Kreml. Og ingen forstår hvorfor russiske soldater ødelegger så mange byer og dreper så mange sivile mennesker. Om ikke annet, så kanskje for å skremme og terrorisere den ukrainske befolkningen.
Putins plan
er visst å forandre dagens verdensorden der vestens demokratiske styresett er dominerende til en verdensorden der en sterk mann som Putin er det viktigste. Dermed vet vi at angrepet på Ukraina bare er begynnelsen.
Uansett
må vestens sikkerhetslagre av mat bygges opp. Dette gjelder spesielt her oppe i nord der vi ikke er selvforsynt med mat. Vi hører fra stortinget at kornlagrene våre ble nedlagt for tjue år siden. Av naive politikere, skriver avisene.
FN har utspilt sin rolle,
leser jeg i flere aviser. Kanskje NATO også, hvis de ikke tar skikkelig til motmæle mot Putins aktiviteter i Ukraina.
Og dette har konsekvenser også for mennesker i mange land.
For noen måneder siden oppdaget tannlegen at jeg hadde en betennelse rundt ei hjørnetann. Noe som betydde at jeg måtte inn for å operere bort to tenner av kirurgen i huset.
Som erstatning skal jeg få et implantat, men først må beinsubstansen i gropen der tanna hadde vært, gro sammen. I mellomtiden skulle jeg få en midlertidig tannprotese, men denne må produseres i Kina. Og det er her problemet med Corona-viruset oppsto.
Avdelingen der dette materialet produseres er stengt på grunn av smittespredning av Coronavirus, sa tannlegen. Og ingen vet når avdelingen kan åpnes igjen.
Er vi ikke selvforsynt av slike produkter, spurte jeg.
Det er materialet som er problemet, fikk jeg vite. Og det lages kun i Kina.
i hopetall, leser vi. Her i Norge sender vi ut tre diplomater eller etterretningsfolk. Som naboer til dette landet som styres av den krigerske Putin, bør vi kanskje være noe mer forsiktige enn andre land.
er de engstelige for hvordan vi skal kunne komme tilbake til «normale tider» etter at en av partene har vunnet.
Nå leverer russiske fiskebåter sine fangster i norske havner, alt etter avtale med Russland. Sånn vil vi helst ha det, men hva skjer hvis russiske fiskebåter blir stengt ute fra norske havner og fiskemottak?
Krig er noe dritt, og vi vet ikke hva russerne vil gjøre med våre fiskeriavtaler. Får vi dem tilbake etter krigen? Eller hva?
Hvordan blir fremtiden etter Putins angrepskrig mot Ukraina? Vi vet ennå ikke hva som blir resultatet. Med flere millioner ukrainere som er spredt rundt omkring i verden.
I går leste jeg om mange tusen som har valgt å reise til Mexico og derfra inn i USA. Så mange at amerikanerne har problemer med å få registrert disse.
Forresten, akkurat som hos oss. Vi har jo også hatt problemer med denne registreringen. Selv om det er veldig få ukrainere som har kommet hit til Norge.
Forresten, bør vi være redde
for Putins Russland? Og hvor redde bør vi være? Nå er det vel sånn at myndighetene hele tiden spør:
Hva gjør Putin da? Og Putin elsker vel at alle er redde for ham. Slik vi forstår dem som har skrevet bøker om ham.
Til slutt er det bare å ønske
alle et sterkt håp om at Russland trekker sine styrker tilbake til sitt eget land.
og mange skal av gårde til et eller annet sted. Noen reiser innenlands, mens andre reiser utenlands med nye eller gamle pass eller id-kort. En tredje gruppe blir hjemme og nyter såkalt hjemmepåske med familie og venner eller bare seg selv med en god bok.
Det er fantastisk
at vi har disse mulighetene, og det er garantert ikke mange som kan velge sin påske fritt på øverste hylle slik de fleste i Norge kan gjøre.
Ennå har ikke
drivstoff-prisene eller strøm-prisene blitt for dyre til at flertallet gir avkall på vår egen påskefeiring. Og det er jo godt.
Men noen sliter.
Også her hjemme. Med helsa. Med å få økonomien til å holde. Og disse må få den bistanden de trenger. Derfor er det godt at organisasjonene ikke stenger aktiviteten sin.
vil samarbeide og planlegge en ny verdensorden, ser vi at Russlands utenriksminister sier. Dette betyr vel en verdensorden der ingen andre enn ledelsen vil ha innflytelse, slik vi har lært disse landene å kjenne.
Hører ikke våre politikere
på det Lavrov sier? Han sier altså at Russland og Kina vil lage en ny verdensorden, altså en ny verdensorden som skal gjelde i hele verden. Dette er jo direkte i strid med og farlig for oss og de andre demokratiene i verden, slik vi er vant med.
Dette er sånn Putin vil ha det,
og han kommer ikke til å gi seg, og Kina har valgt å følge ham.
Og vi kjøper
alt det Kina produserer, fordi det er billig, og støtter dermed Putins samarbeidspartner. Kjøper du kinesisk bil neste gang? Husk at dette gjelder også Volvo.
