er overstått. Følelsen av krampe i lungene presser fram dyp hoste uten kontroll. Siste kontroll hos astmalegen viste også et snev av emfysem, rapporterte hun etter å ha sett på røntgenbildene. Men skitt au, jeg står han vel over. Og det blir bedre når jeg igjen er tilbake på Gran Canaria til høsten. Astma – Wikipedia
I alle fall viser dagen i dag
seg fra sin beste side, med sol fra skyfri himmel og fin temperatur. Enga rett ut for terrassen vår, er ny og vårgrønn. Som vanlig er det vel sådd korn, og det blir spennende å se om det blir noe resultat av arbeidet i år. De siste årene har resultatet vært svært så dårlig. Visstnok på grunn av vanskelig ugress. Kanskje det ville vært en idé å sette poteter på denne jordflekken?
Men fastlegesituasjonen
endrer seg ikke, ser det ut til. Legene har for mye å gjøre med papirarbeid, hører vi. Summen av pasientbehandling og papirarbeid resulterer i mange flere arbeidstimer enn det som er vanlig for en arbeidstager. Men så er det sånn da, at fastlegene er sine egne arbeidsgivere, og for den gruppen er sytti timers arbeidsuke ikke uvanlig. Kanskje de i stedet burde forlange at kommunene etablerer et fastlegekontor der alle legene er ansatt som vanlige lønnsmottagere.
I Helgemorgen i dag
presenteres og drøftes mange ting. I dag var det blant annet temaet «hva er det å være norsk»? For min del er det nok å ha norsk statsborgerskap og ferdig med det, mens sånn er det visst ikke for alle. Vi har jo hørt om «fornorskingsprosessen» mot samer. Vi har hørt om mennesker som mener at de med mørk hud eller skjeve øyne, ikke skal bære norske bunader. Og mange andre lignende historier som jeg oppfatter som ganske så «trangviksk». Men nå kan vi snart fordype oss i problematikken. Ny bok om temaet kommer i morgen.
har kommet opp som et stort tema etter Russlands angrepskrig i Ukraina. Mye mat blir etter hvert en mangelvare og av den grunn stadig dyrere. En stor del av verdens hvetekorn kommer fra Russland og Ukraina. Denne dominansen har nå resultert i at de fattigste landene i verden vil få problemer med å skaffe seg nok mat.
Så tenker jeg.
Må vi ha hvete for å få nok mat på bordet. Det finnes jo fisk og rotfrukter, er det noen som sier. Men uansett, så må vi ha nok til å mette alle mennesker på hele kloden.
Men tilbake til sjølbergingen.
Her i Norge, og sikkert i andre land også, har vi store arealer som ikke brukes. Kan disse leies ut til folk som ønsker seg parseller til å dyrke mat til seg selv? Vi vet at behovet for slike parseller er stort og antageligvis vil bli mye større etter hvert som matvareprisene øker.
Denne gangen ble nitten unger og en voksen drept i en skole i USA. President etter president har tatt dette opp som et problem, men ingen får løst dette. Kanskje ikke så merkelig når vi tenker på hvordan USA ble dannet. Og at denne nasjonen som består av femti stater som har sine egne lover ved siden av de føderale. Tenk om hver av Norges kommuner eller fylker hadde sine egne dyptgripende lover ved siden av våre nasjonale?
Dannelsen av USA
som vi ser det i dag, har vært gjennom store forandringer etter at innvandrerne jaget ut de opprinnelige beboerne. Farmere, ranchers og jegere bodde langt fra hverandre ute på prærien og fant raskt ut at de måtte bevæpne seg for å forsvare seg fra dyr og mennesker som ikke ville dem vel. Små landsbyer dannet seg etter hvert, der de fant ut at de måtte ha en politimyndighet, men de styrte bare i byene og de nærliggende områdene. Og sheriffene måtte ha bistand fra befolkningen når det oppsto problemer, og dermed måtte også disse bevæpnes. Og lovene ble laget av mennesker som var opptatt av at alle skulle kunne forsvare seg. Dermed ble det en rettighet å ha våpen tilgjengelig i de fleste hjem.
Samtidig har våpnene
blitt stadig bedre når det gjelder effektivt å ta livet av mennesker og dyr, og ingen tenkte på å begrense adgangen til disse våpnene for folk flest. Ikke før i de siste årene da de har forsøkt å begrense adgangen til de mest effektive drapsvåpnene.
Det virker som en helt umenneskelig
jobb å avvende amerikanerne fra denne følelsen mange av dem har, at det er nødvendig med våpen for å beskytte seg og sine.
Dette tenker jeg,
alt mens vi i Europa har mest problem med krigerske land som Russland. Jeg vet ikke hva som er verst. Uansett, så burde det være en forbrytelse mot menneskeheten å ta livet av uskyldige unger.
Presenterte torsdag Revidert Nasjonalbudsjett for 2022, og alle partiene som er representert i Stortinget er misfornøyde. Jeg har hørt tidligere at når alle er misfornøyde, men med forskjellige ting, ja, da må resultatet være bra.
Jeg synes egentlig
at det er merkelig at stortingspartiene alltid må være misfornøyde med alle de andre partiene. Den eneste perioden jeg kan huske at enigheten var stor, var i den verste corona-perioden. Så kanskje det burde være tid for å trekke fram det de er enige i, før de hiver seg rundt og argumenterer med at alt er galt. Det er kanskje noe av det som bygger opp politikerforakten som sprer seg som ild i tørt gress.
Erna Solberg,
den tidligere statsministeren, var vel den som var mest moderat og konstruktiv i sine uttalelser om nasjonalbudsjettet, men så sendte Høyre ut en av sine klage-mestere, Tina Bru, som ikke så noe positivt i noe. Men sånn er vel politikken. Politikerne bør være mest mulig høylytte, slik at journalistene ser det interessante i å intervjue dem. Det hadde jo vært kjedelig for journalisten hvis intervjuobjektet hadde sagt: «Det er mye positivt i budsjettet, men».
der folk spør om de kan betale med kort i landet de skal reise til. Og svarene strømmer inn. Noen av dem er klinkende gale hvis du ønsker sikkerhet og best mulig økonomi. Og jeg anbefaler dem å spørre banken sin. I stedet for å spørre mennesker som bare forteller om det de gjør og ikke vet om annet.
Vi går vel ikke til en kokk for å spørre om byggtekniske ting. Eller omvendt. Spørre en snekker om matingredienser. Selvfølgelig har vi flinke kokker blant snekkere og likeens flinke snekkere blant kokker. Men dette er ikke det vanlige. Altså: Spør banken din. De vet best.
Kredittkort
sikrer deg mot tap, fordi den ikke har tilgang til kontoen din. Det eneste du bør passe på er å ha kontroll med det du bruker, hver dag, og betale hele beløpet ved forfall. Spør banken din.
Uttak av lokal valuta,
for eksempel euro, gjør vi der de bruker euro. Kjøper vi euro i Norge, må den norske banken først kjøpe inn euro som så betales ut til deg. Det blir dyrt for deg. Bare spør banken din.
Det har vært travle og triste dager etter at mor døde. Men med en dags hyggelig avbrudd med et arrangement i barnehagen til barnebarnet vårt, den for mange kjente Kortesjen i Nordre Skøyen Barnehage.
Og i Russland har Putin holdt sin niende-mai-tale, og de fleste pustet lettet ut, fordi han ikke erklærte verken krig eller seier.
Men i dagens Aftenposten leser jeg en kommentar som tar opp nettopp dette at han ikke kom med noen spesiell erklæring. «Dette kan bety», leser jeg, at han gjør det han har sagt tidligere, «vi stanser ikke før vi har nådd målet vårt», noe som kan bety at denne krigen bare fortsetter. Inntil diktatoren i Russland selv finner en vei ut av den tragiske krigen han har skapt.
I mellomtiden får vi bare leve med dagens usikkerhet.
som om bøndene er ganske fornøyd med landbruksoppgjøret. Og sånn bør det være, når det viktigste for oss alle er at de jobber mer og produserer mer mat, sånn at vi blir mer selvforsynte. At vi kan klare oss mer selv uten å få matvarehjelp fra andre land. For sånn er det jo. Vi produserer olje som vi ikke kan spise, men mat klarer vi ikke å produsere nok av.
Jeg leste nettopp i A-magasinet
et intervju med sjefen for FNs matvareprogram. Han ringer ofte til verdens mest velstående personer for å be om mer penger til å kjøpe mat til menneskene i land der de heller ikke klarer å produsere nok mat til seg selv.
Det er fem hundre millioner mennesker i Afrika som lever på grensen til å sulte. Hva med om alle disse plutselig bestemte seg for å vende nesa nordover mot Europa, spør han.
Før russerne angrep Ukraina gikk mesteparten av hveten derfra til disse områdene i Afrika. Nå kan dette gå helt skeis. Hva skjer da?
Vi i Norge klarer oss, har vi hørt. Fordi vi kan selge olje og gass og bruke pengene til å kjøpe matvarer som tapper lagrene i andre land.
Alle trodde den lille gutten var hjernedød. Men han skjønte alt de sa…
I januar 1988 blir 12 år gamle Martin uforklarlig syk. Han slutter å snakke og spise. Han sover konstant og er umulig å få kontakt med. Legene skjønner ikke hva som er galt og mener han lider av en ukjent, degenererende sykdom. Martin blir flyttet til en institusjon for funksjonshemmede barn. Familien innser at gutten de elsker er borte.
Da jeg var usynlig har tatt verden med storm. Boken forteller en hjerteskjærende og gripende historie om en gutt som i 12 lange år er fanget i sin livløse kropp. Ved hjelp av håp og kjærlighet kjemper han seg ut av mørket og tilbake til livet.
I denne boken fortelles historien om foreldres motstandskraft, konsekvensene av en feildiagnose, misbruk av grusomme pleiere og den ubegripelige mentale styrken og utholdenheten til Martin. Det er en bok om at det alltid er håp, om at drømmer, kjærlighet og sinnets kraft aldri må undervurderes.
Boken om Martins vei tilbake til livet hjelper oss å verdsette vår egen tilværelse og inspirerer til å kjempe for at andre skal få det bedre. En bok du aldri vil glemme.
