Butikken vår var «Finn i Vollen». Når mor handlet, behøvde hun ikke betale for varene. Alt som ble kjøpt, ble skrevet ned i en bok, og når mor og far fikk lønning ble varene betalt.
Butikken var spennende med alt det rare som fantes i hyllene bak ryggen til Finn som sto der i den blå frakken sin og smilte, men det mest spennende for meg, var det vi kalte kandissukker. Det var noen store brune glassaktige klumper som hang sammen ved hjelp av hyssing, og når noen bestilte noen gram av disse klumpene, halte han dem opp fra en kasse bak disken, hentet en hammer og slo dem i stykker på disken før han veide opp noen få biter som han la i en hvit pose som var spiss i bunnen.
Jeg fikk lite av dette kandissukkeret, fordi far var redd for at tennene mine skulle råtne bort eller at jeg skulle få sukkersyke, noe hans onkel Kristian i Oslo hadde, men Donald Duck fikk jeg hver onsdag, og det var det ikke alle som fikk.
Jeg fikk også appelsiner når far fikk kjøpt disse gule saftige fruktene i Friscokiosken rett ved bussholdeplassen, og noen ganger kom han hjem med ei hel kasse, og da var det fest.
Kandissukker slik jeg husker demJeg kalte den Friscokiosken, mens andre kalte den Vorta.
Kapitel 15 – Familien som sprang ut fra Solli var stor.
Familien som sprang ut fra gården til mormor og morfar var stor. Mormor og morfar fikk ti barn, og mor var den yngste og den mest bortskjemte etter det jeg fikk høre i flere familieselskaper. Dette fortalte en av søstrene hennes. Til mors store irritasjon, og mine ører fanget det opp. Seinere spurte jeg mor om dette var sant, og av det hun fortalte forsto jeg at det nok var noe sannhet i det, og onkel Stefan var den som var den mest aktive bortskjemmeren.
Jeg traff aldri denne onkelen som hadde hjerteproblemer og døde før jeg ble født.
Tante Svanhild var den eldste av ungene, og deretter fulgte de andre tett i tett. Tante Lorry, tante Lillian, tante Marion, onkel Arne, onkel Paul, onkel Stefan, tvillingene tante Ella og tante Åse og min mor som heter Solveig. Jeg skriver «heter», for hun lever fortsatt i beste velgående, 93 år nå i 2020, som den siste av ungene på Solli Gård i Natvallveien på Nøtterøy.
Rekkefølgen på ungene husker jeg ikke helt sikkert, men resultatet var i alle fall at det ble en god del fettere og kusiner av det, og jeg husker at jeg plasserte dem i grupper. Den eldste var Venke som var nesten på mors alder, deretter Bjørn, Jan og Jarle.
Så hadde vi en mellomgruppe der Berit Johanne og Tor var de eneste. Og så kom vår yngste gruppe som besto av Sissel Gro, Rita, Greta, Solfrid, Svend Kristian, Bjørn Erik, Per Otto, Roar og meg.
Jeg tar et lite forbehold om at jeg kan ha glemt noen, men det var den yngste gruppen jeg forholdt meg mest til, da bortsett da fra Jarle som var en populær fetter å ha på besøk.
Sissel Gro og jeg var mest jevnaldrende, og jeg syntes alltid at hun var ei veldig kjekk og pen jente som var svært synlig og kunne svømme lenge før jeg visste hva svømming var. Hun bodde på Torød sammen med søsteren Rita og tante Ella og onkel Helge der vannet lå rett nedenfor huset deres, så at hun kunne svømme lenge før meg, var ikke så rart, tenkte jeg.
Svend Kristian, Bjørn Erik og Per Otto bodde i Sandefjord, men var som mange andre familiemedlemmer, svært ofte på besøk hos mormor og morfar i første etasje.
Fra venstre mot høyre ser vi Jon Eddy og meg, Sissel med sløyfe, Roar på Sissels fang og Venke som er vår eldste kusinePer Otto og Bjørn Erik med Roar bak.Svend Kristian
Vi hadde begge lært at våre foreldre ikke var våre ordentlige tanter og onkler, men det de kalte «filleonkler og filletanter» siden våre mødre bare var kusiner og ikke søstre. Dette ga Jon Eddy en stor mulighet til å utfolde seg, og jeg husker at han sto oppe på Nattvallveien og hoppet opp og ned og ropte ned til far som lå på siden av motorsykkelen nede i gården mellom våningshuset og låven, mens han rengjorde motoren utvendig med ei fille.
«Filleonkel, filleonkel, filleonkel», ropte Jon Eddyhelt til far reiste seg opp og ropte et eller annet som svar, og dermed pilte Jon Eddy hjemover og viste seg ikke hos oss før etter at far hadde reist på jobb ute på landet igjen.
Han prøvde seg også på meg, men etter det jeg har blitt fortalt, fungerte det dårlig.
En dag hadde han fått ny overall med utenpåsydde lommer, og dette ga ham enda en mulighet som han visste å bruke.
Mor fortalte at han kom hoppende bortover veien med hendene i lommene på den nye overallen, mens han skrålte: «Jeg har lommer, jeg har lommer, jeg har lommer» mens han så utfordrende på meg. Jeg på min side hadde ikke lommer, og jeg ble stående å se på ham, slik mor fortalte det, la hodet mitt på skakke og sa trøstende: «Det gjø’kke no’, Jon Eddy», og dermed gikk luften ut av erteballongen hans for den gangen.
Erting fungerte rett og slett ikke på meg, men det gjorde det på broren min da jeg lærte meg denne ertekunsten, og dette kommer jeg sikkert inn på seinere.
Fra venstre ser du Jon Eddy, Roar broren min, Ole Robert og bak er jeg
Jon Eddy og jeg var forskjellig i det meste. Mens han var liten og spretten og aldri redd for noe, var jeg mer av den forsiktige typen som adlød de voksnes formaninger, noe Jon Eddy brydde seg lite om, men vi var mye sammen, kanskje mest fordi vi var nærmeste naboer og at tante Erna og mor var mye sammen.
Jon Eddy begynte snart på turn og ble raskt forturner for sitt parti i Tønsberg Turn med legendariske kaptein Jens Eeg som leder og trener. Han hoppet på ski og ble fort en av de beste på Nøtterøy i sin klasse. Alt før han begynte i annen klasse i barneskolen.
Jeg på min side var mest glad i det teoretiske og likte aller best å lese. Biblioteket i Tønsberg oppe ved Haugar var mitt yndlingssted når vi var i byen, mor og jeg, og lukten som bøkene ga fra seg var herlig, og slik er det ennå. Når jeg kommer inn i et bibliotek føler jeg stor tilfredshet bare ved å være der og lukte og lese på bokryggene.
Onkel Kristian som var faren til Jon Eddy var oppmann for skihopperne fra vår del av Nøtterøy, og en dag ville han også ha med meg til hoppbakken, kanskje mest for at jeg skulle se på Jon Eddy, men snart fikk jeg også hoppski og skulle delta.
Det var Kikutbakken på Teie som var aktuell bakke den dagen. Jeg hadde ikke all verdens trening bak meg. Bare i småbakker rundt oss, og jeg skjønte snart at dette kanskje ikke var noe for meg, for det var høyt opp til der vi skulle sette utfor og like langt ned til bunnen av bakken. Allikevel skulle jeg hoppe. Jeg hørte jo på de voksne og skihopping på 1950-tallet var et «must».
Jeg husker så vidt at jeg gikk oppover langs skogkanten, forbi hoppet og opp til toppen der jeg fikk beskjed om å sette på meg skiene, feste bindingene skikkelig, bøye knærne og konsentrere meg om å treffe hoppkanten. Hadde jeg hatt muligheter, hadde jeg nok tatt av meg skiene og gått ned igjen. Men der nede sto onkel Kristian og forventet at jeg skulle gjøre mitt beste. Ikke akkurat like bra som Jon Eddy, men allikevel.
Så satte jeg utfor. Flere av de voksne hadde snakket om at bakken egentlig var litt for farlig siden det hadde vært mildvær og nå kuldegrader slik at spesielt unnarennet var belagt av tynn is. Men jeg gjorde som jeg fikk beskjed om og satte utfor.
«Du binder deg for mye», sa onkel Kristian etter at han hadde hentet meg opp fra buskene langs unnarennet, der jeg havnet etter et skikkelig fall i bakken. «Brakk du noe», spurte han, akkurat som det var vanlig å brekke armer eller bein når man hopper på ski.
Det tok noen år før jeg igjen prøvde meg som skihopper.
Far var på hvalfangst i to sesonger med det flytende hvalkokeriet Balaena. Jeg tror det var 1946-1947-sesongen da båten var helt ny og 1947-1948-sesongen. Jeg har lest at Balaena var det mest moderne hvalkokeriet på feltet der nede i Sørishavet der de foredlet hvalene som hvalbåtene skjøt og slepte opp til kokeriet. Om bord på Balaena brukte de alt av hvalen, mens mange av de andre kokeriene bare var opptatt av hvaloljen.
Når sesongen var over, jobbet far for meieriet i Tønsberg som melkekontrollør. Jobben hans gikk ut på å reise fra gård til gård for å kontrollere kvaliteten på melken og samtidig gi bøndene råd om hvordan de kunne fore kuene slik at melken ble bedre.
Dette hadde han lært på landbruksskolen og på meieriet etter at han var ferdig med gymnaset, fortalte han. Eksamen artium måtte han vente med til rett etter krigen siden mange av lærerne satt i konsentrasjonsleir på Grini. «Vi elevene måtte undervise hverandre siden vi manglet lærere», fortalte far. Etter krigen ble han sendt til Nøtterøy for å avtjene militærtjenesten sin, og det var der han traff mor.
Etter den siste sesongen på Balaena fortsatte han å jobbe som melkekontrollør, en ganske strevsom jobb, spesielt om vinteren, siden fremkomstmiddelet hans var tråsykkel. Det var vel seks kilometer inn til Tønsberg til meieriet, og derfra syklet han ut til bondegårdene i Sem og Andebu. Han overnattet på gårdene underveis og spiste sammen med gårdsfolket, og lørdag utpå dagen satte han kursen hjemover, først til meieriet, og så ut til oss på Nøtterøy. Mandag gikk så kursen motsatt vei igjen.
Godt for oss alle var det den dagen han fikk kjøpt motorsykkel. Først en Tempo og deretter en Triumph, en engelsk motorsykkel, for tyske produkter var han allergisk overfor, noe som satt igjen fra krigen da både farmors og farfars slekt i Trøndelag mistet medlemmer.
Etter at han anskaffet motorsykkelen gikk jobben mye raskere, og han kom tidligere hjem, men motorsykkel er motorsykkel og faren for ulykker er større enn på en tråsykkel, og en dag smalt det. Han traff en buss som bremset i det han skulle kjøre forbi og ødela beinet ganske kraftig, og etter operasjonen ble han liggende hjemme på sofaen noen uker.
Far var populær blant mine fettere. Han sa så mye rart, mente de, i alle fall de fetterne som var eldre enn meg. En dag var fetter Jarle eller fetter Tor på besøk, og far fortalte historien om da han kolliderte med bussen.
«Jeg kolliderte egentlig ikke», sa han. «Det var bussen som bremset og stoppet så fort at jeg ikke så noen annen mulighet enn å løfte forhjulet slik at jeg traff bakvinduet og kjørte inn gjennom det».
«Åssen gikk det da, onkel», spurte fetteren min.
«Det gikk da egentlig greit», fortalte far videre, «jeg kjørte gjennom hele bussen i midtgangen der folk står når alle setene er opptatt, og jeg hadde sånn flaks at ingen sto der».
«Åh så», spurte fetteren.
«Men det var det som var så dumt», fortsatte far. «Du vet den motorkassa ved siden av sjåføren, den sto så veldig i veien når jeg skulle kjøre ut av frontruta, så jeg brukte den som et skihopp, og det var da jeg traff veien foran bussen, det var da det gikk galt».
«Du, du, du er gæren, du onkel», utbrøt fetteren min, og jeg tenkte mitt mange år seinere: «Er det noe rart at fetterne mine syntes at far så mye rart».
ikke bare en alminnelig sykkel, men den jeg fikk var ny og rødlakkert og bare min.
De fleste fikk brukte sykler da jeg var liten, siden det ikke var så mye nytt tilgjengelig så kort tid etter krigen, men mor og far hadde vel sett seg råd til å kjøpe en ny til meg, så det eneste som da sto igjen var å finne balansen, noe mor hjalp meg med helt til dette fungerte. Hun holdt i bagasjebrettet og løp etter når jeg vinglet i vei.
Biltrafikk var det ikke mye av i Nattvallveien, så da jeg knakk balansekoden, var det bare å sykle i vei uten å måtte passe meg for annen trafikk. Etter det jeg husker var det stort sett bare fiskebilen, brødbilen og smørbilen som brukte veien vår. Morfar måtte vel ha tilgang til et transportmiddel til slakteriet, men detaljene husker jeg ikke. Jeg tror dyra ble avlivet på gårdene og deretter brakt til morfars slakteri for videreforedling, og dit fikk jeg bare lov til å gå når jeg skulle hente blodpudding til mormor, blodpudding som vi ofte spiste til lunsj.
Etter hvert som dyktigheten min ble stadig bedre, fikk jeg lov til å sykle helt opp til tante Svanhild og onkel Hans på Semstoppen. Tante Svanhild var den eldste av ti unger på Solli, som var navnet på gården der vi bodde. Egentlig var det et merkelig navn siden gården nesten alltid lå i skyggen på grunn av at åsen på den andre siden av veien skygget for sola fra tidlig på ettermiddagen.
Bakken opp til tante Svanhild var bratt og ikke lett å tråkke opp, men nedover gikk det uhyre raskt. Jeg måtte bare passe på å legge meg litt over til siden nederst i bakken så jeg klarte svingen og ikke havnet i grøfta.
En dag bestemte jeg meg for å prøve noe nytt. Jeg hadde vært på Semstoppen i et ærend for mormor. Jeg var helt alene, for Jon Eddy hadde begynt på skolen. Jeg sto på toppen og skulle forsøke å sykle ned bakken med øynene lukket igjen, mens jeg samtidig skulle svinge sykkelen i sikksakk nedover hele bakken.
Det gikk ikke. Jeg fant meg selv i grøfta halvveis nede i bakken. Skrubbsårene sved og den høyre armen var vond, men jeg hadde jo lært at gutter ikke skulle gråte, så jeg holdt den inntil kroppen helt til jeg kom trillende hjem. Det var jo helt umulig å skjule det som hadde skjedd, men mormor vasket og plastret skrubbsårene så godt hun kunne, så da mor kom hjem fra jobben hos Bakken Planteskole i krysset ute ved Kirkeveien, ble det ikke så mye prat om det som hadde skjedd.
Sykkelveltet skjedde en av de første dagene i uka, og da far kom hjem fra «landet» lørdagen var det andre ting enn et lite sykkelvelt som det ble snakket om. Helt til far spurte om hvorfor jeg holdt armen så rart. Da mandagen kom, tok mor meg med til doktor Høstmark på Borgheim, og dagen etter måtte vi inn til sykehuset i Tønsberg der de måtte brekke opp armen som hadde grodd feil. Legen spurte om jeg kunne telle til ti, noe jeg med stolthet bekreftet. Jeg kunne jo telle til hundre. «Og du som ikke har begynt på skolen en gang», sa legen. Jeg fikk en neselignende sak som jeg skulle holde over min egen, mens jeg skulle puste inn og ut gjennom nesen, mens jeg telte til ti. Jeg husker ikke hvor langt jeg kom, men da jeg våknet hadde jeg fått gips på hele underarmen.
Gjett om jeg var stolt da Jon Eddy kom bort til meg etter skoletid. Han var jo den første av oss som hadde fått bukser med lommer, men jeg var den eneste som hadde gips på armen.
Jeg har ikke noe bilde av min sykkel, men her er broren min med sin.
I fire år har vi jobbet med Inter Eiendom for at vi skal få det vi har betalt for, og nå er saken over, så dette er avslutningskommentaren fra min side.
som tok opp saken, selv om borettslaget vårt ga seg i ekstraordinær generalforsamling mot seks stemmer som ville gå videre med saken, og utbyggeren vår sitter igjen med et kjempeoverskudd, atten millioner uttalte de selv i intervju med avisen. Mens borettslaget fikk en liten erstatning som plaster på såret.
For utbyggeren
er dette nok dette en liten sak, siden de er vant med rettslige tvister, mens våre medbeboere er eldre og litt engstelige.
Jeg tenker tilbake
og husker da vi for fire år siden begynte å skrive leserbrev for å få rettet avisens oppmerksomhet på utbyggerens lureri.
Det hele startet
da vi satt på kontoret til eiendomsmegleren og lyttet henført til utbyggerens representant som la ut om hvor moderne vår leilighet skulle bli. Hele borettslaget skulle varmes opp ved hjelp av energibrønner som skulle bores dypt ned i grunnen. Dette skulle bli svært miljøvennlig og en spesielt prisgunstig oppvarming. Og vi fikk gode følelser og skrev under på kontrakten.
Noen måneder etter
innflyttingen var det noen som spurte om hvor det ble boret, og vi ble nysgjerrige og benyttet anledningen til å spørre da representanten for utbyggeren var innom for å selge en av de to siste leilighetene. Men han bare smilte og sa noe som vi ikke forsto, så vi tok dette opp med et par andre beboere og skjønte etter hvert at brønnboringen bare hadde vært et lokkemiddel for å få oss til å skrive under på kjøpekontrakten.
Da det gikk opp for oss
at vi hadde blitt grundig lurt, begynte vi å skrive leserbrev til lokalavisen vår i håp om at avisen ville forstå at de hadde en god sak som de kunne fylle sidene med. En av journalistene mente at avisen ikke ville ta dette signalet, for som han sa, avisen tjener jo mye mer på vår motparts annonsering enn på vår sak. Men til slutt var det allikevel en journalist som responderte.
Vi hadde da vårt vinteropphold
i Playa del Inglés på Gran Canaria, men avisens mann sa at vi kunne kontakte ham når vi kom hjem, et råd vi fulgte. Og dermed var saken i gang i avisen. Borettslagets styre kunne ikke lenger se bort fra at vi alle hadde blitt lurt, og dermed var vi alle sammen i borettslaget i samme båt.
Følelsene vi sitter igjen med
etter å ha blitt lurt så grundig, er ikke gode. Vi har betalt for noe vi ikke har fått og utbyggeren sitter igjen med god gevinst og er svært fornøyd etter det vi leser i avisen.
Men hva med utbyggerens renommé?
Tenker de ikke på at de har en drøss med prosjekter i byen, prosjekter som skal selges. I avisen har jo folk lest at dette er et firma de ikke kan stole på. Men de stoler vel på at glemmekurven er bratt, men noen av oss glemmer nok aldri. Følelsen av å bli lurt, er ikke spesielt god.
Vi likte Fon begge to, både Jon Eddy og jeg (1949-1954)
men selv om vi bare var fire eller fem år gamle, skjønte vi også at han noen ganger lo av oss. Jeg brydde meg lite om det, men Jon Eddy var kanskje litt mer ærekjær på egne vegne. Såpass skjønte jeg uten at han sa noe om det.
En dag da vi var på vei over jordene fra Jon Eddy til Fons hjemmejorder, de han eide selv og ikke bare leide, så vi at han var i full gang med å få det slåtte høyet opp i høyvogna som ble trukket av den sorte hesten hans, den som var litt fyrrig.
Som jeg tidligere har beskrevet var Jon Eddy litt vilter og full av energi, og denne gangen lot han den gå ut over Fon og hesten hans. Han løp mot hesten og huiet og skrek, mens han hoppet opp og ned og ropte «dumme, dumme Fon». Hesten reagerte momentant med å knegge og steile mens den sparket ut i tomme lufta før den satte i gang ut over jordene med Fon i høyvogna. Fon på sin side trakk hardt i tømmene og ropte «proooo» til hesten, om og om igjen helt til den stanset.
«Nå stikker vi», skrek Jon Eddy til meg og dermed fòr han av gårde hjem til seg selv. Jeg var litt tyngre og ikke så rask til beins, så da jeg passerte huset der han bodde sammen med Ole Robert, tante Erna og onkel Kristian, var han ute av mitt syn. Den siste stykket hjem var tungt å gå. Jeg hadde dårlig samvittighet, og selv om jeg ikke hadde vært den mest aktive, så hadde jeg jo deltatt.
Mor var ikke hjemme da jeg lukket opp døra inn til oss i annen etasje, så jeg gikk ned trappene igjen til mormor i kjøkkenet hennes. Jeg var nok litt stille for hun nevnte på at «det blir nok bra når moren din kommer hjem».
Mor så straks at det var noe galt, slik hun pleide, så jeg startet like godt med å fortelle om det som hadde skjedd borte hos Fon.
«Da synes jeg du skal gå tilbake og be om unnskyldning», sa hun, og når hun sa det på den måten, hadde jeg egentlig ikke noe valg, så jeg la på nytt i vei bortover jordene til der Fon fortsatt jobbet med å få høyet opp i høyvogna.
Da jeg passerte huset til Jon Eddy, ropte jeg på ham, men han svarte ikke, så jeg fortsatte alene bortover jordene. Jeg husker at jeg var svært redd da jeg nærmet meg hesten, vogna og Fon og tenkte at han sikkert var veldig sint.
«Unnskyld, Fon», ropte jeg flere ganger helt til han snudde seg mot meg, og da jeg var sikker på at han hadde hørt meg, snudde jeg meg for å gå hjemover, men i det samme steilet hesten på nytt, og dermed satte jeg opp farten og stanset ikke før jeg åpnet døra inn til leiligheten vår.
Hvordan det gikk videre, husker jeg ikke, men det må ha gått bra, for Jon Eddy og jeg fortsatte å frekventere Fon til stadighet.
Bildet er lånt av digitalmuseum.no, og det var sånn høyvogna til Fon så ut.
Nattvallveien på Nøtterøy der jeg bodde fra 1947-1955
er en smal vei som går fra Semsveien mellom Borgheim og Bergan og Kirkeveien som går fra byen og ut til Kjøpmannskjær og Tjøme. På den ene siden av veien er det et høydedrag som er bevokst med skog. Slik var det den gangen, og slik er det også nå.
Langs Natvallveien lå det noen få hus og jorder som for det meste ble drevet av Fon som var den eneste heltidsbonden langs Nattvallveien. Gården hans var et populært sted for oss smårollinger, vi hadde jo ennå ikke begynt på skolen, så fritiden ble mye brukt til å utforske vår del av verden.
Fon var enkemann og hadde to døtre. Den ene, Klara het hun, fungerte som gårdskone som alltid var kledd i forkle og et skjerf surret rundt hodet og håret. Den andre het Ella og var mer «en fin dame» som jobbet på Plenty, den mest betydningsfulle gavebutikken i Tønsberg. For deg som er litt kjent, lå butikken rett ved den øvre inngangen til dagens Kremmerhuset og Farmandstredet.
Gården til Fon var et populært lekeområde for Jon Eddy og meg. Der opplevde vi alt som ble gjort på en bondegård, blant annet hvordan Fon slaktet hønene sine.
Han holdt hønekroppene mellom hendene, svingte dem rundt i lufta slik at de ble helt svimle. På den måten brydde de seg lite om at de mistet hodene sine, mente Fon, og vi som sto rundt ham, var imponert over hvor lett han la hønehalsene på hoggestabben og hogg dem av, slik at hodene med øynene falt ned på den ene siden av stabben og kroppen på den andre siden.
«Men de løper jo rundt uten hode», skrålte vi når hønene flakset rundt omkring med blodet sprutende ut fra hullet der hodene hadde vært.
«De gjør ikke noe av det, skjønner dere?», svarte Fon, «de ser jo ingen ting siden hodet med øynene er borte, og da blir de ikke redde», svarte Fon, og vi forsto det hele slik Fon ønsket at vi skulle.
Kart over Natvallveien. Gården ble først solgt til onkel Arne og deretter til Holbæks Auto.Våningshuset på Solli og meg på ski i Natvallveien.
Fayesgate 4 Plenty var opprinnelig privatbolig for kjøpmann og skipsreder Hans Hansen 1795 – 1855 og hans familie. Hansen-familien levde i velstand og huset var stort herskapelig i 1800-årenes Tønsberg. Nå er huset til den den gang så fremgangsrike familien planlagt revet. (Vidar skriver: Dette var i 1989, men som alle vet, ble huset bevart og står der den dag i dag)(Foto og tekst av Arvid Østby. Fra hans bok Tønsberg – gjennom kameraøyet, med tillatelse fra datter Ellen Østby) Fra Vidar Søllings innlegg på facebook.
Jeg har tidligere skrevet om at tante Erna kunne være ganske så handlekraftig når det trengtes, og dette er en av de historiene.
En dag da mor og jeg banket på døra sto hun rett opp og ned på kjøkkengulvet, stiv i kroppen og så ned på skurebøtta som om den ikke fantes. Den sto som regel framme på kjøkkengulvet siden både Jon Eddy og broren Ole Robert alltid trampet inn uten å ta av seg på beina. Tante Erna var ikke så nøye med sånt, men skurebøtta var alltid klar med skurekluten oppi.
«Se der», sa hun og pekte på kjøkkenbordet. Vi la ikke merke til noe spesielt, verken mor eller jeg, sånn med en gang, men da hun tok opp det hun pekte på, så jeg at det var en kniv, en sånn speiderkniv som vi guttene alltid hadde, men den hun holdt i hånden så ikke slik ut som den jeg hadde hjemme. Denne var bøyd som en hestesko.
«Jeg var så sint», sa tante Erna, «at jeg bøyde den med mine to hender uten å bruke krefter».
Så begynte hun å fortelle.
Jon Eddy hadde vært i gang med å erte broren Ole Robert slik han brukte å gjøre når de kranglet, og mens Ole Robert hang ut av vinduet i rommet deres i annen etasje, sto Jon Eddy med ryggen til skjulet der de både lagret veden og hadde utedoen, mens han ertet og skoggerlo. Ole Robert var en hissigpropp, og denne gangen gikk det nok for langt, i Ole Roberts ører. Han hentet kniven sin inne fra rommet og kastet den mot Jon Eddy slik at den ble stående i veggen til skjulet bare noen centimeter fra ansiktet hans.
«Jeg hørte jo at de kranglet som vanlig», sa tante, «men plutselig ble det veldig stille og da jeg kikket ut av kjøkkenvinduet så jeg Jon Eddy sto bom stille med ryggen mot skjulveggen, helt blek. Jeg skjønte at det var noe galt og løp ut, og da jeg så kniven sto der så nær ansiktet hans, gjorde jeg det du ser her», sa hun og la kniven tilbake på kjøkkenbordet.
For meg stoppet historien her. Jeg fikk beskjed om å gå opp på rommet til tremenningene mine, og mor ble værende igjen hos tante.
Jeg husker at den bøyde kniven ikke forsvant fra kjøkkenet. Det ble liggende på benken så lenge jeg kan huske.
Fra venstre ser vi Jon Eddy, Roar (broren min) og Ole Robert. Bak sitter jeg.
