Vi hadde invitert våre venner fra Jeløya til båttur og tok skjærgårdsturen rundt Nøtterøy i går. Været var vi ikke helt heldig med, men vi er jo norske og vant til mange typer vær, så vi satt oppe på dekket for å få sett mest mulig.
Ved bordet ved siden av oss, satt tre damer som kommenterte øyene, og dermed var det lett å spørre om hjelp. Hvilket vi fikk.
Jeg fortalte at jeg hadde barneårene mine på Nøtterøy og dermed var samtalen i gang om hvor og hvem, og dermed kom vi fram til mange felles kjente.
I dag presenterte jeg samtalen for mor som godt husket Jorunn som var damen ved nabobordet.
En morsom opplevelse som gjorde skjærgårdsturen ekstra fin.
«Playing For Time» fra 1980 om livet for de jødiske musikerne i den tyske konsentrasjonsleiren Auschwitz og må erkjenne at denne tjue år gamle filmen ikke står tilbake for dagens filmer.
Vi får også innsikt i problemene fangene imellom, problemer som man kan forvente når mennesker blir stuet sammen og behandles verre enn vi kan forestille oss.
Problemene mellom dem med jødisk tro og dem med katolsk tro er til å ta og føle på. Da er det bedre å være ateist slik hovedrolleinnehaveren er.
leser jeg i avisene. Driverne av campingplasser har økt antall plasser for telt og senket antall plasser for bobiler og campingvogner.
Jeg tenker at kanskje dette ikke er så merkelig siden så mange har snakket om å dra vest- og nordover. Du skal se at det er der de er, de som trenger mer komfortabel overnatting.
Jeg var heller ikke sånn overvettes begeistret for å ligge på bakken da vi var småbarnsforeldre, så vi gikk til anskaffelse av en Combicamp. Da hadde vi plass til bagasjen på grinda på lokket, når vi kjørte, noe som var svært praktisk.
Men «blærete» campingvognboere fantes overalt, og kommentarene kom fra ungene deres som syntes synd på oss.
«Har dere bare telt dere da?
«Er ikke telt fint da», svarte vi.
Arkitekten beklager.
Jeg leser i Aftenposten at arkitekt Nils Torp beklager sine feilsteg da han planla Tjuvholmen der det har oppstått konflikt mellom de som bruker badebryggene og dem som bor i leilighetene. Og jeg tenker over hva som har skjedd mange steder i vår egen by og i mange andre byer der de fleste sier at de som har planlagt, har glemt helheten.
Planleggerne mangler ofte sans og forståelse for helheten, leste jeg et sted, og da er det spørsmål om hvem som har ansvaret og kunnskapen. Jeg tror ikke politikerne har forståelse for dette, så da betyr det vel at de må overføre ansvaret til en byarkitekt eller lignende som har dette som sitt spesialfelt?
om sannsynligheten for at noen regioner i Sverige kan åpnes for oss nordmenn. Dette er godt nytt for Sverige, men kanskje dårlig nytt for norske butikker.
Foreløpig vet vi lite om konsekvensene ved åpningen. Valutakursen er mye dårligere for oss. Den norske krona er jo mye mindre verdt i forhold til den svenske, så lønnsomheten ved å handle i Sverige er nå ikke så stor som før, men opplevelsen med et mye større vareutvalg er sikkert like god som før.
Tiden vil vise hva som skjer.
Her i Sandefjord
ligger Strömstadbåtene like stille som før, men kanskje Bohuslän også åpner etter hvert, og da øker nok trafikken radikalt, og butikkene her hjemme må på nytt se at kundene reiser over fjorden til nabolandet.
De gikk under radaren
for våre myndigheter, både Breivik og Manshaus, og nå diskuteres det om det er mulig å overvåke innbyggerne i Norge på en måte som gjør at slike handlinger som disse utførte, kan stanses før de utfører dem.
Vi har nettopp sett ferdig serien Stateless fra Australia, som er bygget på faktiske hendelser i Australia.
Hovedhandlingen i serien dreier seg om en psykiatrisk pasient som har blitt fanget inn og stengt inne i en oppsamlingsleir for flyktninger. Flyktninger er jo noe Australia er svært lite glad i, noe som kommer klart fram i denne serien.
Vi husker jo godt det norske skipet MS TAMPA med skipsfører Arne Rinnan som berget 438 skipbrudne flyktninger og kjempet en lang kamp med Australia for å landsette disse.
I dag plasserer Australia flyktninger på to øyer der media ikke har innsyn.
Jeg anbefaler serien og ikke glem å se kommentarene på slutten.
siden syttisyv mennesker ble drept og sekstiseks ble skadd for livet på Utøya og i Regjeringskvartalet. Altså totalt ett hundre og førtitre mennesker.
Det er bare en ting å si, og det er det som lederen i AUF sier i sin tale i dag:
«Vi må aldri glemme».
I dag ringte
Jan Roaldseth fra Sandefjords Blad for å få informasjon om den kommende rettsaken mot Inter Eiendom. Det var han Inger Johanne og jeg hadde kontakt med for å få saken opp i media og få vekket interessen fra vårt eget styre.
Jeg tenkte at det denne gangen var best å henvise ham til styrelederen som har det ledende ansvaret for borettslaget vårt.
Så får vi bare håpe at han gjør jobben sin i forhold til media.
Trumps Kina-virus
er vel det samme viruset som vi kaller Corona og Covid-19. Det er nok hans navn på det samme viruset, for å flytte oppmerksomheten over til Kina, slik at amerikanerne glemmer presidentens svake presidentgjerning.
midt på natta. Klokka er tre, og jeg får ikke sove på grunn av pusten. Astmaen har ikke vært spesielt snill med meg de siste månedene. Hadde vi ikke hatt den forbaskede virusen, hadde vi kanskje tatt en tur sydover til Gran Canaria der jeg fungerer mye bedre, men slik det er nå og antageligvis vil være de neste par årene, får oppholde oss her hjemme med tålmodighet.
Jeg streifet innom ww.facebook.com
for en halv time siden og kom over at Tor Haldorsen har gått bort. Han var samboer med min kusine og jeg likte ham godt de gangene vi pratet sammen. Han var absolutt ikke vanskelig å like, den karen, og jeg tror de hadde det godt sammen, Sissel og han.
Her i borettslaget
dukker det stadig opp uenigheter, noe som har med vårt styre å gjøre. De liker å bestemme de folkene, og helst uten innblanding fra oss øvrige beboere, men de har støtte fra det bygget de bor i, så da så.
Når vi i vårt bygg, som er i mindretall, har meninger og vil diskutere, så vil ikke styret det samme. Det siste temaet handler om gressklipping, der styret vil kjøpe inn utstyr og la frivillige stå ansvarlig for jobben i stedet for at USBL gjør jobben.
Dette er noen av oss uenig i og vil ha et beboermøte der vi kan diskutere saken. Det vil ikke styret og det ser ut til at de enda en gang går seirende ut av denne disputten.
Det er mye
det går an å skrive om sånn midt på natta når tankene flyr og jeg ikke får sove, men nå er det kanskje mulig å prøve på nytt, så god natt der du er.
Ikke så mye gress å se, men bildet er ganske fint, synes jeg.
på atten måneder har vært fantastisk. Vi har besøkt Foldvik Familiepark, pratet med Thea med hennes geitekillinger, kjørt parkens tog og besøkt oldemor. Og i går feiret vi faren hennes med hans førti år. Vi har hatt noen fortreffelige dager sammen.
Nå sitter jeg og ser/hører på TV2
der politikere og journalister prater om ukas nyheter der praten hovedsakelig dreier seg om vår alles Covid-19 og hvordan folk reager på denne situasjonen. Unge gir stort sett blaffen, fordi det ikke angår dem, siden de i liten grad blir syke av denne virusen som en av deltagerne sier. Kanskje vi bør få dem til å forstå at dugnaden ikke går ut på å unngå smitte, men derimot unngå å spre smitte som du ikke vet om du har. Selv mange voksne forstår ikke denne overhengende faren. Jeg har selv hørt at en voksen sier at «jeg bryr meg lite om denne virusen».
Vårt barnebarn i fri dressur i Foldvik familiepark i Larvik
Vi satt ved frokostbordet i dag og snakket sammen, Sofia, Bartek, Inger Johanne og jeg. Vi hadde quizer hentet fra Sandefjords Blad og Aftenposten, med spørsmål fra tidligere tider, og jeg begynte å tenke.
Når fikk vi vår første bærbare pc og når fikk vi våre første mobiltelefoner som vi kunne ha i lomma? Når begynte vi å handle via internett? Når fikk vi de første el-bilene?
Svaret på «hva vi vet om utviklingen fremover», er ganske sikkert «ingenting». Vi kan prøve å forstå hva som har skjedd det siste ti-året og prøve å «prolongere» dette for de neste ti årene. Når vi har gjort dette, så vet vi at sånn blir det i alle fall ikke. Det blir garantert helt annerledes.
Så oppgaven kan for eksempel være å sette oss ned og beskrive hvordan vi tror vi lever om ti år. Hvordan kommuniserer vi, for eksempel? Har vi mobiltelefoner som i dag? Hvordan handler vi mat og klær? I butikker som i dag eller på internett? Kanskje vi ikke har internett som i dag? Hvem vet? Hvordan transporterer vi oss selv. Med biler, busser, bane eller på en annen måte? Det er bare å sette i gang og gruble og skrive det ned for så å ta skrivet fram om ti år.
Du vil trolig bare le og si «det trodde vi den gangen».
Denne uka har vi besøk av vårt barnebarn og foreldrene hennes. Det å se henne daglig, fra morgen til kveld, er bare fantastisk. Vi har fått følge oppveksten hennes ganske ofte, så hun har blitt godt vant til oss, men det er første gang at hun skal bo hos oss i flere dager uten foreldrene, noe som skal bli skikkelig spennende.
Jeg tenker at det er litt synd at hun om noen år ikke husker noe fra denne tiden. Hun er jo bare noe over halvannet år. Derfor er det viktig at hun blir fortalt mye om denne tiden samtidig som hun vokser til.
For mange år siden, ganske nøyaktig syttitre, så jeg dagens lys på Mødrehjemmet i Tønsberg. Mor fortalte mye seinere, mange tiår seinere, at jeg ikke var det vakreste barnet på avdelingen. Med fettete kinn belagt med lange mørke hår og med gulsott, så er det ikke så vanskelig å forstå at mange besøkende ikke sa «du verden for et vakkert barn». I stedet snudde de seg raskt bort. Ikke bare de besøkende, men også sykepleierne. Men det forandret seg etter hvert, fortalte mor. Så da så.
Når jeg forsøker å hente noe fra hukommelsen så tidlig som vårt barnebarn er, så er det allikevel noen bilder jeg ser for meg, og det er fra kjøkkenet vårt. Det var vanskelig å finne noe sted å bo for mor og far, så vi bodde hos mormor og morfar og fikk låne den innglassede terrassen til kjøkken og røkesalongen til morfar som stue. Terrassen var ikke spesielt varm og vannet i vaskevannsfatet frøs om vinteren, men dette var jo bare det første året eller kanskje de to første årene i mitt liv, og snart fikk vi overta leiligheten i annen etasje med innlagt vann, noe som ikke alltid var en selvfølge på den tiden.
