letemannskapene på Gjerdrum i håp om å finne overlevende etter kvikkleireskredet. I natt reddet helikoptermannskapene ei bikkje, noe som kanskje gir nye håp om å finne mennesker.
Det er viktig
for oss mennesker at våre hjem skal være det sikreste stedet på jorda. Det er der vi bør kunne føle oss tryggest. Men i Gjerdrum opplever nå mange at sånn er det ikke.
Selve grunnen
der hjemmene er plassert, er ikke sikre i det hele tatt. I tillegg leser jeg at slik er det mange steder i Norge. Mange hjem er bygget på kvikkleire som bare trenger litt «røre», så er fast masse omdannet til en flytende grøt. Les her: kvikkleire – Store norske leksikon (snl.no)
og det er vel sikrere fundamenter enn grunn som vi ikke kan stole på i det hele tatt, slik vi har opplevd det nå, enda en gang, for vi har opplevd det før. Bare les her: Kvikkleireskred i Norge (ngi.no)
Her vi bor,
i leilighet på Mo Terrasse, ble vi lurt av utbyggeren som lovet oss varme fra energibrønner i grunnen. Det sto det skrevet i prospektet. De valgte i stedet en mye dårligere løsning for oss, men en billigere løsning for dem. Blant argumentene deres var at grunnen er så ustabil, at det å bore i denne, ikke var bra. Men å plassere en hel boligblokk på denne ustabile grunnen er ok? Forstå det den som kan.
Vi har fått en ny dag med det samme fuktige været som vi har hatt den siste måneden, noe som betyr at det blir en ny innedag for meg etter en slitsom natt med pustevansker.
Dagens nyheter er mye verre, nyheter fra kvikkleireraset fra Gjerdrum nord for Oslo, et ras som fortsatt er aktivt klokka ett. Flere mennesker er savnet, og vi hører at det er vanskelig å hjelpe alle som kan være i fare, men et helikopter er i gang med å hente ut mennesker fra den såkalte røde sonen, så vi må håpe det beste.
Vi er inne i romjulen og været er sånn omtrent som det har vært i hele desember. Overskyet, tåkete, regn og vind. Akkurat i dag er vinden bort og det samme med regnet, men resten er som det har vært.
Akkurat nå sitter Inger Johanne ved symaskinen for å lage munnbind. Kanskje det er til meg? Eller til noen andre. Ellers har vi noen flere engangsmunnbind igjen, så det går greit. Foreløpig.
Snart skal vi bort til venner på lunsj. Det blir trivelig. Det er flere dager siden Sol, jentene og Bartek reiste hjemover igjen.
Helsemessig trives astmaen lite med den våte og tunge lufta som gjør det vanskelig å være ute, men kanskje det ikke går så lang tid før vi vender nesa sørover igjen.
Linnestad skole ble raskt «skolen min». Jeg følte meg hjemme fra første stund. Læreren, Nyhus tror jeg han het, ble seinere skolesjef i Ramnes kommune og var skikkelig grei med alle. Han skjønte raskt når noe ble vanskelig for noen, så i stedet for å ta seg spesielt av den som hadde det vanskelig, brøt han bare av timen og sa for eksempel: «Dere, se på været ute. Skal vi ta en tur ut?»
Om vinteren var det snø hele tiden i Ramnes, og de fleste brukte skiene for å komme til skolen, siden veiene veldig ofte blåste igjen, og når det ikke var snø, tok vi en tur rundt i skogen som lå rundt skolen.
Vi var tjuesju elever på hele skolen, delt på to klasser, første til fjerde klasse i en og femte til sjuende i den andre.
Når vi hadde sløyd, gjorde vi den unna i ett på en annen skole på Revetal dit vi ble fraktet i buss.
Å komme utenfra til Ramnes var ikke noe problem. Kommunen besto for det meste av bondegårder, og jordene tok det meste av arealet, så de fleste av oss bodde langt fra hverandre, og jeg ble raskt vant til å bruke sykkel eller ski for å komme til kameratene mine eller så gikk jeg over jordene. Mange måtte hjelpe til på gårdene, men det ble alltid plass til lek og moro, og hvis det ikke var tid, slik som under våronna, fikk vi beskjed om å hjelpe til. Det var jo også morsomt.
Foreningslivet besto av to ting. 4H og IOGT-losjen som de fleste deltok i. Rekrutteringen var enkel, meldte du deg ikke på, ble du hentet inn. Sånn ble jeg fort trukket inn i det som var av aktiviteter.
Vinteren gikk, og så kom våren og med den knoppspretting og blomstring. Dermed startet den vanskeligste årstiden for meg. Freste var et svært flatt område i Ramnes. Det var alltid mye vind, og med vinden kom alt det som gjorde det vanskelig å være pollenallergiker.
Jeg lå mye på rommet mitt med ansiktet ned i et vaskevannsfat med vann. Jeg nøs, øynene tettet seg igjen slik at jeg ikke kunne se, det klødde i ganen, en kløing som jeg besvarte med å bruke tunga for å lindre.
Så begynte legebesøkene med å finne ut hvilken medisinering som fungerte best, men til slutt ga legen beskjed til mor og far:
«Dere kan ikke bo der dere bor. Hvis dere ikke flytter et annet sted, til et sted som er mer egnet for sønnen deres, anmelder jeg dere for barnemishandling».
Det var mor som fortalte dette til meg, og da det nærmet seg skolestart på høsten hadde vi allerede flyttet tilbake til Sem, men til Lensberg på den andre siden av Semsbyen i forhold til der vi bodde først, noe som betød søk etter nye kamerater, men dette utsetter jeg å fortelle til en annen dag.
Neste gang forteller jeg om gården til Johan og Gunhild Bjerknes på Lensberg der vi bodde mens mor og far bygget nytt hus.
Linnestad skole (bildet har jeg fått låne av Ramnes Historielag)Linnestad skole (bildet har jeg funnet på Internett)
Kapitel 22 – Årene på Sem gikk fort (1954 til 1957).
Årene i annen etasje hos Ellefsen gikk fort. Roar, broren min, ble stadig bedre i å fungere på egne bein, og siden vi hadde skogen tett ved, lå lekeområdene klare for ham, men han måtte passes på, og det vinnerloddet var det ofte jeg som trakk.
Han var og er fortsatt seks år yngre enn meg, så han var to år når vi flyttet inn hos Ellefsen og var i ferd med å bli en ordentlig Semling, mens jeg hele tiden savnet livet på Nøtterøy.
Dog fant jeg etter hvert nye kamerater i Stokke, noe som gjorde at jeg etter hvert trivdes bedre. Navnene var Per Moen og Roar Bergsholm.
En dag, jeg tror jeg gikk i fjerde klasse, fortalte mor og far at vi skulle flytte igjen.
«Hvor da?», spurte jeg. Jeg hadde jo som sagt begynt å finne meg bedre til rette der vi bodde.
«Vi har kjøpt et småbruk i Ramnes», fortalte de. «Huset blir vårt eget, og det er stort».
Dette begynte å høres spennende ut. Vi snakket om korn, traktor og høner, for til gården hørte også førti mål jord og en låve, som seg hør og bør på et småbruk.
«Skolen som du skal gå på, heter Linnestad skole», fortalte de. «Hele skolen består av to klasser. Første, andre, tredje og fjerde i en klasse, og femte, sjette og sjuende i en annen, og det er den klassen du skal gå i, der de eldste går». På hele skolen er det tjuesju elever, fikk jeg høre.
Vi flyttet før jul, og den første julen skulle feires på Freste Gård i Ramnes, vår bondegård, og med så god plass var det jo en selvfølge at vi kunne ta imot gjester. Farmor og tante kom som vanlig, og i tillegg kom også tanter og onkler fra Nøtterøy og Sandefjord, så mor fikk jobbet seg skikkelig varm i det største kjøkkenet jeg til da hadde sett.
Ved siden av kjøkkenet hadde vi ei lita dagligstue og innenfor den ei skikkelig storstue som det tok tre dager å få varmet opp. Dette var egentlig ikke så rart, for når vi lå på gulvet om dagen, kunne vi se dagslyset utenfor mellom gulvlistene og gulvene der gress vokste inn.
På den andre siden av kjøkkenet hadde mor og far sitt store soverom og ved siden av det hadde vi et like stort rom som vi brukte til å stue bort ting og tang. Jeg tror Roar lå på mors og fars soverom sammen med dem.
Jeg fikk et eget rom i annen etasje ved siden av en leilighet som vi leide bort til en familie som het Reppesgård.
Neste gang forteller jeg litt om skolen.
Etterord:
Gården drives i dag som et ridesenter. Det ser veldig pent ut, helt annerledes enn da vi bodde der, og jeg tenker ofte på hvordan det ville vært hvis vi hadde blitt boende. Fabulering kanskje? Men allikevel.
Den første sommeren etter at vi flyttet til Sem, året før jeg skulle begynne i tredje klasse, bestemte mor og far seg for at jeg måtte lære å svømme.
«Sissel Gro svømte allerede før hun var fem år», mente mor, så nå var det på tide også for meg, men Semsbyen lå ikke akkurat ved stranda, og hvem skulle undervise meg i svømming? Sissel var min jevnaldrende kusine som bodde ute på Torød på Nøtterøy med brygge noen meter fra huset, så det var jo ikke noe merkelig i det at hun kunne svømme, tenkte jeg.
I avisen hadde mor lest at det var svømmekurs på Ramberg på Nøtterøy, så jeg ble meldt på og syklet første gangen sammen med mor for å lære veien.
Seks kilometer inn til byen, deretter ned til brygga der det gikk ei lita ferge, Kaldnesferga, over til den andre siden av fjorden. Den var hovedsakelig satt opp for dem som jobbet på Kaldnes Mekaniske Verksted, men nå skulle jeg bruke den mange ganger.
Fra fergeleiet på Kaldnes-sida syklet vi ut forbi verftet der de bygget store skip som skulle ut på fremmede hav og opp mot skogkanten ved det stedet vi kalte Ramdal. Der satte vi fra oss syklene og gikk over åsen og ned til Ramberg der Tønsbergstuperne hadde treningen sin. Treneren deres var den kjente Grunde Vegard, og der hadde de fått murt opp et stupetårn i tre etasjer. Ved siden av stupetårnet var det en steinstrand, og det var der svømmekurset skulle være.
Vi hilste på svømmelæreren, og jeg likte ham med en gang. Han var en røff og grei kar som startet med å si at etter dette kurset ville vi alle kunne svømme på dypt vann, og den lovnaden holdt han.
Kurset gikk over flere dager, hvor mange husker jeg ikke, men hver dag regnet det og vi frøs alle sammen. Allikevel holdt alle ut. Etter den første gangen, da mor fulgte meg, syklet jeg alene og syntes det var veldig fint å greie meg selv. Spesielt det med Kaldnesfergen. Ti øre, tror jeg det kostet hver vei.
Da den siste kursdagen kom, uten at de fleste av oss kunne svømme, var jeg trett av det hele, mens svømmelæreren ba oss stille oss i rekke. Nå skulle vi ha eksamen.
Han snørte på seg selv, rundt brystet sitt, ei brei reim med et tau. Den andre enden av tauet var festet i en helt lik reim som han snørte på hver og en av oss etter tur. Så gikk han ut på en kant rundt stupetårnet, ikke mer enn en halvmeter høyt fra vannet og ba den første av oss å komme til ham. Så dyttet han vedkommende ut i vannet og ropte: «Svøm. Gjør det du har lært. Nå kan du svømme», og tro det eller ei. Det gjorde vi alle sammen.
Etterpå ble vi sittende å prate med læreren, svært glade og lykkelige.
Da var det en av oss som sa: «Jeg følte at jeg ble løfta opp av vannet», og en annen svarte «vi kunne jo ikke noe annet, ellers hadde vi jo drukna».
«Det stemmer det», sa læreren mens han flirte til oss alle.
Etterord:
Jeg har lett etter bilder av det gamle stupetårnet på Ramberg på internett, men jeg har ikke klart det. Kanskje en av leserne har?
Kusina mi og meg. Det var hun som kunne svømme før hun var fem år.Stupetårnet som ble flyttet til Ramberg
Roar, broren min, var en liten” sprell”. Tynn, spjælete og alltid i full fart. Han var og er fortsatt seks år yngre enn meg, så vi levde hvert vårt liv utenfor huset, men samme liv innenfor.
Han var ett år da vi flyttet fra Nøtterøy og fikk sin barndom og ungdom preget av det som foregikk på Sem. Mens jeg aldri følte meg som en” Semling”, så var dette hans territorium. Selv hovedveien, Sørlandske Hovedvei gjennom Sem, var det han som eide – trodde han.
Huset der vi leide annen etasje, lå høyt oppe fra veien, slik at vi kunne se rett ned på den. Trafikken var vel ikke like tett som i dag, men så var verken veien eller bilene like bra som de er i dag. Stadig vekk var det uhell, og som regel havnet bilene ned skråningen på den andre siden av veien. De heldige unngikk trærne og havnet et stykke ned på jordet i riktig kjørestilling. De uheldige ble liggende på taket ned mot trærne.
En dag hørte mor gjentagende tutelyder fra veien. Hun gikk til vinduet for å se hva som var årsaken, og der fikk hun se en liten pjokk på et par tre år som gikk midt i veien med sin lille leketrillebår. Bak ham kom en trailer sakte sigende med høye tutelyder uten at den lille pjokken ble særlig affisert av den. Han snudde seg bare mot sjåføren og smilte, mens han trillet sin saktegående trillebår videre.
Mor fikk, som naturlig er, fart på seg, løp ned trappene, ut av huset og ned bakken. Hun vinket febrilsk til trailersjåføren som vinket tilbake. Hun grep tak i pjokken, så opp på han som satt høyt oppe i førerhuset på den høye kjøredoningen. Han åpnet sidevinduet og smilte til den unge damen. Mor var bare tjueåtte år gammel.
” Dette gikk jo fint”, ropte han.” Det æ’kke noe problem når ungene synes”.
Broren min sitter foran, og det var nok da han prøvde seg på Sørlandske Hovedvei.
Flytteprosessen fra Nøtterøy til Sem husker jeg egentlig lite av. Jeg hadde nok med å venne meg til et nytt sted å bo og det å søke etter nye kamerater.
Leiligheten var fin der den lå i annen etasje med utsikt over Sørlandske Hovedvei, det som senere ble E18.
Og for første gang i mitt liv, fikk jeg oppleve dusj. Familien Ellefsen hadde dusj i kjelleren, en dusj som vi fikk låne en gang i uka, så vidt jeg husker.
Vertskapet, herr og fru Ellefsen, var veldig hyggelige og lette å bli kjent med. De hadde som jeg tidligere har skrevet, to døtre, Venke og May Liss og en sønn som het Hans. Alle var like greie som foreldrene.
Det var kort vei til grensa mot Stokke, men noe lengre til skolen som lå på den andre siden av Semsbyen, et navn som mange kjente til når de kom nordfra og skulle til Sørlandet. Det var gjerne der de stoppet for å proviantere, så sommertrafikken var merkbar når vi skulle i butikken.
I nabolaget var det flere å leke med, men alle var yngre enn meg. Det var først da jeg begynte på skolen, i annen klasse, at jeg ble kjent med unger på min egen alder, men ingen ble det vi kaller lekekamerater.
I klassemiljøet var det lett å bli kjent, men det var bare en av dem som bodde i vårt område, en hyggelig gutt som het Ragnar Freitag. Mellom der han bodde og der jeg bodde, ble jeg også kjent med en som het Torfinn Eriksen. Han var ett år yngre enn meg, og moren hans skrøt av at jeg hadde lært ham å lese. «Ellers hadde han aldri lært det», sa hun, og jeg følte meg ganske så stolt da jeg fikk høre av andre at hun hadde sagt det.
Det var to andreklasser, og klassene var delt opp slik at de fleste av dem som gikk i den andre klassen, bodde i sentrum, mens nesten alle som gikk i min klasse bodde utenfor sentrum. Det betydde at mine klassekamerater bodde langt fra hverandre, noe som igjen betød at det bare var i skoletiden at vi var sammen. Etter skoletiden så vi hverandre lite.
Av læreren ble jeg tidlig kalt en drømmer, noe mor fortalte etter hvert foreldremøte. Jeg var nok en ihuga lesehest og elsket biblioteket i Tønsberg fra jeg var ganske liten. Mor tok meg med dit nesten hver uke, så hun var nok glad i å lese selv også. Selv i dag nyter jeg å kjenne lukten av bøker på bibliotekene.
Jeg har tidligere skrevet om disse såkalte «krigene» mellom forskjellige gjenger, og en dag fikk en av gjengene tak i meg. Jeg husker ikke hvordan jeg ble tatt, men det gamle grisehuset der bare den murede underetasjen sto igjen, husker jeg godt. Jeg husker at jeg ble bundet til en av stolpene som holdt taket oppe. Der ble jeg pisket med myke kvister. Ikke så hardt, tror jeg, men allikevel nok til at jeg kjente det. Jeg hadde lært at gutter ikke skulle skrike, så det droppet jeg. Jeg bare tidde stille og gikk inn i min egen tankeboble uten å se på dem, og til slutt dro de, mens jeg ble stående bundet.
Langt utpå kvelden, etter noen timer hørte jeg noen voksne stemmer som ropte navnet mitt. Noen ganger nær og andre ganger lenger fra. Jeg tror jeg sovnet litt mens jeg sto der, men plutselig gikk døra opp.
Senere unngikk jeg det området, men jeg hørte mor fortelle far at årsaken til at jeg ble fanget i grisehuset, var at jeg snakket så pent. Dette var noe de som hadde fanget meg, fortalte da saken ble undersøkt. Altså var det dialektforskjellene mellom Sem og Nøtterøy, som laget et kunstig motsetningsforhold mellom dem og meg.
Jeg fant meg egentlig aldri ordentlig hjemme mens vi bodde i området, noe som medførte at jeg holdt meg mer med Per Moen og Arne Bergsholm i Stokke. Ellers var det bøkene som var mine kamerater.
Villa Møllebakken i Tønsberg, oppført i 1890, var bibliotek for Nøtterøy og Tønsberg. Den gamle skipsrederboligen Villa Møllebakken fra 1890 huset Tønsberg og Nøtterøy bibliotek fra 1946 til 1992. Ca. 25 000 bøker gikk tapt da sidebygningen brant i 1986.[1] Foto: Peter Fiskerstrand, 2010.
Møtet med Brendsrød syd i Sem kommune på grensen mot Stokke gikk greit.
Vi flyttet inn i annen etasje hos familien Ellefsen, en veldig hyggelig familie med to døtre, alle eldre enn meg og en sønn som var yngre enn meg. Jentene het Venke og May Liss og gutten het Hans og ble kalt Hansemann. Ellefsen var hvalfanger og fru Ellefsen var hjemmeværende husmor, slik det ofte var på den tiden.
Da vi flyttet fra Nøtterøy og inn i annen etasje hos Ellefsen, lå hele sommeren foran oss, så det var god tid til å bli kjent i nærmiljøet, og som naturlig er, mistet jeg mye av kontakten med Solli som onkel Arne og tante Edith hadde overtatt.
Onkel Arne var mors bror, og han og tante Edith hadde én datter som het Greta. Jeg var aldri mer i huset, der jeg hadde bodd siden jeg ble født. Mitt fokus var nå nabolaget rundt huset til Ellefsen, men de fleste av nabokameratene mine der var en god del yngre enn meg, så de ble ikke akkurat kamerater til meg, da bortsett fra Torfinn som var to år yngre, men etter hvert fant jeg to jevnaldrende kamerater, Per Moen og Arne Bergsholm, i Stokke.
Høsten kom, og jeg skulle begynne på skolen, på Sem skole som hadde mange flere elever enn Skjerve på Nøtterøy der jeg hadde gått første klasse. Jeg fant meg lett til rette blant medelevene, men alle bodde spredt rundt Semsbyen, så vi hadde lite omgang utenom skoletid. Derfor brukte jeg stadig mer av fritiden sammen med Per og Arne i Stokke.
En populær fritidssyssel rundt Semsbyen, var «krig» mellom forskjellige grupper, avhengig av hvor de bodde i forhold til skolen. Jeg ble aldri noen del av denne «krigen», men måtte passe på hvordan jeg kom meg hjem fra skolen, slik at jeg ikke ble fanget, og i og med at jeg ikke deltok, fikk jeg heller ingen oversikt over hva de kriget om og hvem som var på parti med hvem. Derfor var det naturlig at jeg en dag ble offer for en av gruppene.
Dette kommer jeg mer inn på senere.
Kolbjørn Trevland, Hans Ellefsen, Torfinn Eriksen og meg, med broren min, Roar, foran.Torfinn Eriksen, meg, Hans Ellefsen, Kolbjørn Trevland med Roar, broren min, bak.
Ett år etter at Jon Eddy hadde begynt på skolen, var det min tur. Jeg husker godt at Bjørn Bjønnes og jeg skulle gå til skolen sammen den første skoledagen vår uten foreldre. Hvem som hadde avtalt dette, husker jeg ikke, men Bjørn som kom fra Bjønnesgården som lå på en høyde bak butikken til Finn i Vollen, sto en dag på veien ovenfor tunet på gården der jeg bodde. Vi hadde begge nye klær, men der ble også alle likheter borte. Bjørn var i hvert fall ett hode høyere enn meg, med lyst krøllete hår og mye kraftigere og skikkelig blid.
Fru Østby var læreren vår og stemmen hennes var høy og kommanderende.
«Terje!», hørte jeg hver dag når jeg ble skjøvet ut av oppstillingsrekka før vi marsjerte inn i klasserommet. Det var som regel Odd fra Kjøpmannskjær som sto bak dyttingen. Han hadde funnet ut at fru Østby hadde fokusert blikket sitt på meg, så uten å bli sett dyttet han meg sidelengs ut av rekka. Og dermed fikk han de andre i klassen til å le. De visste godt hvem som var ansvarlig.
Ann Kristin Helgesen var stjerna for meg. Penere jente hadde jeg aldri sett. Hun hadde fregner og var like blid som Bjørn, og jeg var forelsket for første gang i mitt liv.
I løpet av det første skoleåret ble det klart at mormor og morfar skulle flytte til Sandefjord for å starte en utstyrsbutikk der. Fra før hadde tante Lorry som var mors søster og onkel Arne en tilsvarende butikk i Tønsberg, og dessuten jobbet onkel Arne som agent for en importør og grossist av den slags varer.
Gården skulle mors bror som også het Arne, overta. Han var gift med tante Edith og de hadde en datter som het Greta. Hun var da en av mine mange kusiner. Etter det jeg har blitt fortalt, ville tante Edith og onkel Arne disponere hele huset, så derfor måtte vi flytte, noe som kanskje ikke var så dumt siden far jobbet stort sett hele uka borte på den andre siden av Tønsberg og kom hjem bare i helgene.
Jeg husker at de fortalte at vi skulle flytte til Sem, noe som var «på landet» på den andre siden av byen og i den regionen der far jobbet mest. Der skulle vi bo i en leilighet i annen etasje akkurat som vi gjorde hos mormor og morfar, og far ville kunne komme hjem nesten hver kveld, fordi det var i det distriktet han besøkte gårdene som melkekontrollør, og i tillegg hadde han da også begynte å føre gårdsregnskaper for bøndene.
Broren min, Roar, hadde også blitt født, ett år før vi flyttet. Det var litt stas med denne lille broren, og for ham var det jo viktig at far var mer hjemme, nå som mor hadde to stykker å passe på.
Og jeg skulle bytte skole fra lille Skjerve skole på Nøtterøy til store Sem skole langt ute på landet. Ganske skummelt, husker jeg.
Bjørn Bjønnes og meg er klar for skoleveienTremenning Ole Robert og broren min RoarFar holder Roar, mens jeg sitter på bakken
