Mandeltreet av Michelle Cohen Corasanti (søndag 27.september 2020).

Det er søndag ettermiddag. Jeg har lagt fra meg boka Mandeltreet. Den er ferdiglest og ligger på salongbordet med permen bøyd litt oppover som viser at den har blitt åpnet mange ganger, fordi jeg har trengt litt tid til å stoppe opp og tenke.

Nå sitter jeg og tenker på reklamen for Aftenposten der skuespilleren snakker med sin behandlende psykolog og får sin diagnose. 

«Du lider av skråsikkerhet», sier psykologen.

Boken Mandeltreet handler om konflikten mellom palestinere og israelere, og hvor ille dette er for menneskene i regionen. Samtidig gir boka også et glimt av håp for dem som bor der.

Så hvorfor tenker jeg på Aftenposten-reklamen? 

Jeg tenker at håpet kanskje ville hatt større muligheter for å slå gjennom hvis ikke alle var så skråsikre på at de har rett. 

Forfatteren er amerikansk og av jødisk herkomst. 

 

Tirsdag 15. september 2020

 

Kunder er noe skitt.

Sist helg kjøpte vi halvannen kilo ferske reker på OBS i Sandefjord. 

Umiddelbart etter at vi hadde fått de første rekene i munnen, reagerte vi på saltsmaken som overdøvet alle andre smaker. Vi skyllet rekene i kaldt vann i håp om at saltsmaken ville bli redusert noe, men dessverre nyttet ikke dette.

Etter måltidet, vi hadde ikke planlagt å servere noe annet, sendte jeg en epost til [email protected] der jeg skrev 

«Vi kjøpte halvannen kilo ferske reker i dag lørdag 12.9.2020. Dette er de salteste rekene jeg noen gang har spist. Altså nesten uspiselige. Sjekk dem selv og gi meg tilbakemelding.».

Dessverre fikk jeg ingen tilbakemelding, noe jeg tar opp med butikken så snart jeg besøker den igjen.

https://coop.no/obs, #ferskereker #reker #servicevennlighet

 

Torsdag 10. september 2020

 

Skal vi ta dem imot, 

ikke faen da blir det bare rot, 

ja, men det er familier fra Moria vi snakker om, 

de er i skikkelig nød og de trenger rom, 

der de kan få ro og føle seg trygge, 

vi må sørge for at også de kan få litt hygge, 

noe de ikke har hatt på flere år, 

vi må være med og reparere sjeler som er fulle av sår.

 

Det er da ikke vår jobb, 

sier personen som vi egentlig vet er en skikkelig snobb, 

vi må sørge for oss og våre, 

vi har da ikke ansvar for sjeler som er såre, 

penga våre skal ikke slenges ut i hytt og vær, 

sier personen som alle vet, er ganske så sær.

 

Sånn går praten, 

mens vi sitter i kantina og nyter maten, 

mat som de i Moria ikke har sett på lang ti’, 

dem er dem og vi er vi, 

bak dem brenner det de har hatt, 

vi ser lysskjæret i den mørke natt.

 

Jeg lurer ofte på, 

hvor forskjellig vi alle har blitt nå, 

som barn var vi vel ganske så like, 

nå som voksne er’re mye større forskjell mellom dem som er fattige og dem som er rike,

da tenker jeg ikke så mye på penger, 

de teller egentlig ikke så mye lenger.

 

Der vi er forskjellig, har nok med det å føle for dem langt borte, 

det har lite å gjøre med om de er hvite, gule, brune eller sorte, 

men har de det lite greit, 

føler vi det som vi alle veit, 

veldig leit.

 

Hilsen miniblogg.no/vestfoldingen

 

Onsdag 9. september 2020

 

Det mange har fryktet, har skjedd. Moria-leiren som egentlig er en konsentrasjonsleir, der folk er dynget sammen, har brent ned. Hvem som har skylda, vet ikke jeg, men vi har ventet på at noe ville eksplodere der nede.

 

Brannen i Moria-leiren er sikkert påsatt, sier mange, 

og de som sier det, er både sinte og vrange, 

og sikkert fra et politisk parti som liker å si, 

noe som de andre ikke er enig i. 

 

Det kan hende de har rett, 

for hvem orker å bo i en leir der systemet er ganske så slett, 

der virus har lett for å spre seg, 

og ingen vet hvilken vei, 

som fører til et sted de kan bo, 

og slå seg til ro.

 

Slik er vår klode,

noen har mer enn de trenger, 

mens andre må organisere seg i gjenger, 

for å få sikkerhet for seg og sine, 

mens vi sier, ordne opp selv for deg og dine.

 

Egoet viser sin makt, 

et politisk parti har lista lagt, 

det er sånn vi gjør det her, 

ta vare på deg selv der du er.

 

Hilsen miniblogg.no/vestfoldingen

 

Søndag 6. september 2020

 

I dag satt jeg og hørte på en samtale mellom Arve Juritzen og Listhaug der de diskuterte mange ting, blant annet dette skjellsordspråket som politikerne bruker mot hverandre, noe som smitter over til folk flest, også til ungene. Dermed er det politikerne som blant andre forårsaker det som skjer blant ungene i skolegården, antydet Juritzen.

 

Hva slags språk er det de har lagt seg til, 

disse politikerne som gjør akkurat det de vil, 

når det gjelder å snakke til sine kolleger, 

finnes det ingen regler.

 

Hvem er det som bestemmer 

hvilket språk som skal brukes, 

noen ganger tenker vi at mye burde utlukes, 

men så forstår vi at det er politikerne selv som vil, 

ønske å bruke de kraftigste ord for å komme velgerne til. 

 

Det er ingen som hører på deg hvis du er snill, 

du lykkes bedre om du er høyrøstet, gal og vill, 

sier Arve Juritzen fra forlaget med hans eget navn, 

en kar som absolutt har kommet i havn, 

ber politikerne kutte ut alle disse dumme kallenavn.

 

Unger lærer og bruker politikerspråket på hverandre, 

og vi kan dem ikke klandre, 

når politikerne som forbilder har lært dem, 

de har vist at det nytter å være slem.

 

Listhaug er en av den som har hørt hans tale, 

hun toer sine hender og mener at alle andre er gale, 

de andre er så ille, 

mye verre enn hun kan eller ville.

 

Hvorfor er vi da så villig, 

til å lytte til politikernes skjenn og spetakkel, 

det er snart bare i hønsegården vi hører det samme kakkel, 

og vi respekterer dem stadig mindre, 

kanskje vi i stedet skulle lytte til Solbergs Sindre.

 

Hilsen vestfoldingen.