Dag etter dag,
uke etter uke,
måned etter måned,
en epidemi som skremte oss alle,
og nå endelig ser vi håpet.
Vi fikk beskjed om ikke å være sammen,
minst mulig sammen,
mest mulig for oss selv,
og nå kanskje skimter vi lys,
i alle fall i vår del av kloden.
Her om dagen gikk jeg min morgentur,
klokka var straks over fem,
turen gikk ned til by’n,
så falt det seg slik at
jeg gikk over Brydedammen,
jeg hadde jo lest i bla’,
om skilpadda som lå på en stein uti vannet,
og det var det jeg så,
ikke bare padda,
men også ei and
jeg så dem der de lå sammen,
på en stein ute i vannet,
ja det var det jeg så
ei and og ei skilpadde,
anda med hodet mellom fjæra,
og bak den lå padda,
den strakk seg mot lyset der oppe,
mot sola,
men de er sammen,
og det er også vi.
På steinen i Brydedammen ser vi anda og bak anda ser vi skilpadda