Om den dristige tremenningen min i begynnelsen av 1950-årene.

Kapitel 4.

I det nærmeste huset i Natvallveien på Nøtterøy 

bodde tremenningen min. Han var også min beste kamerat. Broren hans het Ole Robert og var noe yngre og litt for ung til at vi lekte noe særlig med ham, men han var jo alltid der når jeg var hos Jon Eddy, og som brødre flest kranglet de ofte ganske så høylytt. 

Inntil tante Erna som ofte oppholdt seg på kjøkkenet, lukket opp døra til gangen og brølte med den kraftigste stemmen jeg den gangen hadde hørt. Jeg tror ikke det virket særlig på Jon Eddy og Ole Roberts aktiviteter, etter det jeg husker.

Moren til Jon Eddy var mors kusine. For meg var hun bare tante Erna. Ei trivelig dame som det alltid var lett å omgås, men hun var hard i klypa når det trengtes, noe jeg kommer tilbake til seinere i denne boka. 

Faren til Jon Eddy var onkel Kristian som var hvalfanger om vinter’n og brødkjører om sommer’n. Onkel Kristian var ikke blant de mest arbeidsomme og likte godt å slappe av i snekka og på Lindholmen utenfor Årøsund mellom fangstperiodene i Sørishavet.

For at leserne skal forstå, er det viktig å fortelle at det er to stykker Lindholmen i Vestfold, men på denne øya utenfor Årøsund, var det familien Wedel Jarlsberg som styrte. Der hadde de sauer om sommer’n, og fru Wedel Jarlsberg badet ofte naken nedenfor huset deres. Dette var noe Jon Eddy fortalte meg da jeg besøkte dem der de hadde teltet sitt ikke så langt unna denne badeplassen.

Nedenfor Solli, det var navnet på gården i Natvallveien der vi bodde, gikk det vi kalte «Bekken». Dit fikk vi ikke lov til å gå. «Der bor Nøkken», fortalte de voksne. De behøvde ikke si noe mer. Nøkken var farlig. Det hørte vi på navnet. Men ordet «farlig» trigget Jon Eddy. Det som var farlig, måtte undersøkes, mente han. 

«Vi får ikke lov», sa jeg hver gang Jon Eddy foreslå å undersøke Bekken. Jeg husker at skuldrene hans sank hver gang jeg avslo forslagene hans. 

«Det er’kke falig, Terje», sa han, «det er bare de voksne som trur det. Dessuten får vi bare juling hvis de oppdager det».

Jeg tror ikke jeg den gangen skjønte hva han mente med juling, men etter hvert som vi ble eldre, forsto jeg at min snille tante Erna, brukte det noen kalte lusinger når ungene gjorde noe galt. Morfar brukte å si at hver gang Jon Eddy vokste noen centimeter, klarte tante Erna å slå dem ned igjen. 

Jon Eddy var ikke spesielt høy, kanskje mer lav, men på den annen side, var han enormt rask og myk, og aldri redd for noe som helst. 

Uansett, til slutt klarte tremenningen min å overtale meg, og etter å ha forsert jordet der kornet hadde bli tresket vekk slik at bare de stive stubbene sto igjen, lå vi ved bredden av bekken og så ned i vannet. Vi hadde nok fortsatt å sjekke mer av bekken hvis vi ikke hadde oppdaget noe blankt bevege seg på bunnen.

«Nøkken», ropte Jon Eddy og spratt oppover mot gården igjen, mens jeg fulgte etter i litt langsommere tempo. Mens Jon Eddy var liten og spretten, var jeg mer av den tyngre og rundere typen, så det gikk litt tregere med meg.

«Så du’n», spurte jeg da jeg nådde ham igjen.

“Ja, gjorde ikke du?”, svarte han.

Etter det var vi begge skjønt enige om at vi begge hadde sett Nøkken, og selv i dag mener jeg å huske hvordan han så ut. Ikke klart og tydelig, men mer som en blank fantasifigur der nede på bunnen av bekken. 

Fra venstre ser vi Jon Eddy, meg og tante Erna.

Mine første to leveår (1947-1949).

Kapitel 3 

Mine første to leveår (1947-1949).

Etter at mødrehjemmet i Tønsberg hadde gjort jobben sin, flyttet vi hjem til gården på Solli, gården der mormor og morfar drev en form for blandingsbruk. Jordene ble holdt i hevd av mormor, mens morfar drev slakteriet i uthuset etter å ha sluttet som stuert til sjøs.

Vi, mor, far og jeg fikk foreløpig tildelt en av stuene til soverom og glassverandaen ut mot haven til oppholdsrom og kjøkken. Glassverandaen var i bruk bare om sommeren siden den ikke var isolert på noen måte, og dette var jo tidlig i juni, så vi trivdes godt alle tre etter det jeg har blitt fortalt, men før vinteren kom fikk vi tilbud om leilighet ikke så langt fra gården, og i stedet for at vi flyttet dit, valgte mormor og morfars leieboere i annen etasje å overta den leiligheten, mens vi flyttet opp i annen etasje. På den måten fikk mor gratis barnepass i kjøkkenet hos mormor, mens mor jobbet hos Bakkens Planteskole ute ved Kirkeveien, og det var kjøkkenet hos mormor jeg husker best fra den gangen jeg var liten.

Jeg har skrevet lite om far, noe som ikke er så rart, siden han var på hvalfangst de to første vinterne og jobbet som melkekontrollør for meieriet i Tønsberg om sommeren. Jobben som melkekontrollør medførte at han måtte sykle fra gård til gård, ikke på Nøtterøy der vi bodde, men på den andre siden av byen, noe som medførte at han måtte overnatte på gårdene fra mandag og kom hjem utpå dagen lørdag. Det jeg husker om far på den tiden, var at vi spiste appelsin lørdag kveld og leste på senga søndag morgen. Det med appelsiner var svært viktig for far. Han var en slags sunnhetens apostel, og sjokolade og brus var bannlyst.

En liten historie om appelsinspising hører til her. Jeg husker ikke når det var, men jeg må ha vært rundt to år. Mor eller far delte opp appelsinen min i båter og foret meg med hver enkelt båt, og plutselig satte en appelsinbåt seg fast i pusterøret, så jeg ikke fikk puste, verken inn eller ut. Det ble raskt ganske svart for meg, men jeg ble fortalt at etter mange forsøk på å få meg til å hoste opp fremmedlegemet, valgte far å stikke fingeren ned i halsen min for å dytte appelsinen ned i spiserøret. Dette lyktes, og jeg husker ennå at jeg skalv over hele kroppen i lang tid etterpå.

Appelsiner var som andre sydfrukter, vanskelig å få tak i de første årene etter 1945, så disse appelsinminnene må ha vært på slutten av 1940-tallet en gang. Jeg er altså født i 1947. Jeg tror far kjøpte disse i kasser på Friscokiosken i Tønsberg når han syklet forbi på vei hjem i helgene. Selvfølgelig bare når appelsinene var tilgjengelige. Jeg ser at de fleste kalte denne kiosken «Vorta».

Vintrene i mine første to leveår tilbragte far på hvalfangst for å bygge opp en bedre familieøkonomi før han sluttet til sjøs, og begynte å jobbe som melkekontrollør på heltid. Han var utdannet agronom, så det var ganske naturlig at han valgte å jobbe med noe som hadde med landbruk å gjøre, selv om han var født og vokste opp i Oslo. 

I de neste kapitlene vil jeg, tror jeg, konsentrere meg om min beste kamerat og tremenning.

Friscokiosken eller “Vorta”

 

Er flyselskapet Norwegian egentlig et norsk selskap?

Mandag 9. november 2020

 

I dag hører vi 

at Norwegian risikerer konkurs, og derfor mener selskapets ledelse at staten bør bidra, og staten må da hente penger fra sparebøssa vår, slik jeg forstår det. 

Eierne er jo nå hovedsakelig kapitalsterke utenlandske leasingselskaper som uansett klarer seg godt, så ønsker disse å holde flyene sine aktive, bør de vel selv sørge for at Norwegian ikke går konkurs, et selskap som nå bare er norsk i navnet. 

 

I dag våknet vi 

til null grader, tåke og med en luft det var vanskelig å puste i. Og etter frokost ringte mor og fortalte at tv’en hennes hadde sviktet, så jeg valgte bilen som fremkomstmiddel opp til henne. Etter en times tid og en telefonsamtale med Telenor, løste saken seg, så nå har hun sitt kjære tv-apparat tilbake, og jeg fikk spist lunsj sammen med min kjære Inger Johanne, før turen gikk ned til minilager-rommet vårt med to av uteplantene som vi tror overleverer vinteren i mørket.

 

Og i ettermiddag 

fikk vi den fantastiske nyheten fra Pfizer om at de har en vaksine ganske så klar, noe som kan bety av nitti prosent av de vaksinerte vil være beskyttet mot Covid-19. De sier selv at vaksinen kan være på markedet i løpet av november.

https://www.abcnyheter.no/nyheter/norge/2020/10/21/195713891/ny-coronavaksine-kan-vaere-bare-uker-unna-i-norge

Donald Trump er ferdig som president i USA

Lørdag 7. november 2020

 

Donald Trump er ferdig som president i USA 

og Joe Biden overtar med Kamala Harris som visepresident. Endelig er USA tilbake som det landet vi alle har respektert og vært avhengig av. 

En ny tid

for USA kommer, men jobben blir hard for de to som skal overta. De skal ha med seg, ikke bare egne velgere, men også dem som helst ville ha Donald Trump gjenvalgt.

Samtidig fortsetter 

den utgående presidenten å hevde at han er den rette til å fortsette presidentgjerningen. Alt innimellom golfslagene på sin egen private golfbane.

Her hjemme 

blir Joe Biden gratulert av de fleste, inkludert Christian Tybring-Gjedde som foreslo Trump til Nobels Fredspris. Men gamlelederen av Frp, Carl I. Hagen, vil vente med gratulasjonene. 

 

Vi for vår del, 

har feiret barnebarnet vårt med to-årsdagen enda en gang, og i morgen er det på’n igjen, da med den yngre delen av familien til stede. Men da er ikke vi der, men i tankene er vi med.

Da ser det ut som om alt tullet i USA er over

Fredag 6. november 2020

 

Da ser det ut som om alt tullet i USA er over 

og at Joe Biden blir den nye amerikanske presidenten. Det er TV2 som melder dette, og vi håper at dette er sant.

Dette kapitlet med Trump har vært skadelig og farlig, ikke bare for USA, men også for resten av verden. 

En annen historie er at Kamala Harris blir USAs første kvinnelige visepresident. Ikke bare er hun kvinne, men hun er også farget, noe mange har ventet på. Ikke bare er hun farget. Hennes foreldre er innvandrere fra India og Jamaica.

Les også denne artikkelen: https://www.tv2.no/nyheter/11761152/?fbclid=IwAR0iW5gnolEucDUDvTQch_Eee5z2NB-1DkRaJBtgJQVhwDTtRpH5fe_w_D4

 

 

Her hos oss

har vi hatt en sensommerdag med vafler på terrassen. I alle fall jeg sovnet og var ganske borte i over en time der i sola.

Godt å hvile seg etter pannekaker fra  vaffelpressa

Her i Mo Terrasse 18 har vi feiret barnebarnet vårt.

Torsdag 5. november 2020

 

Her i Mo Terrasse 18 har vi feiret barnebarnet vårt. 

Barnehagen hadde planleggingsdag på fødselsdatoen hennes, og da fikk vi lov til å hente henne dagen før, og vi feiret henne hele dagen, fra morgenen da hun våknet til vi leverte henne da foreldrene kom hjem.

Gaven fra oss var et lekekjøkken fra www.jollyroom.no som ble levert flatpakket, og etter fire times arbeid var kjøkkenet klart til bruk. Alle deler stemte, men da vi skulle legge på den siste topp-plata stemte ikke skruehullene, noe vi løser ved å droppe skruene og lime den på. 

Kommentar blir sendt til www.jollyroom.no.

Barnebarnet vårt er i gang med kjøkkenarbeidet

 

I USA jobber de med opptellingen av stemmer, 

slik at de kan få bestemt seg for hvilken president skal ha de neste fire årene. De fleste her i Norge vil nok helst ha vekk dagens president, men det er ikke vi som bestemmer.

 

Vi i borettslaget vårt bestemmer 

i alle fall hvilket styre vi vil ha og påvirke hva styret bestemmer, men da er vi avhengig av å vite hva styret jobber med på vegne av alle beboerne, slik at vi kan komme med eventuelle innsigelser. 

I vårt borettslag opplever vi at styret informerer minst mulig eller som ett av styremedlemmene sa: «Der det ikke er noe å informere om, er det ikke noe å informere». 

Lokalavisen har skrevet flere artikler om borettslagets tvist med utbyggeren. De første artiklene var intervju med min kone og meg. Og etter hvert kom styret med på laget, kanskje noe motvillig.

I går ble det i generalforsamling besluttet å akseptere et tilbud fra utbyggerfirmaet, et tilbud som de fleste mener er altfor dårlig, men når beboerne har stemt i generalforsamlingen, kanskje av frykt for noe utbyggeren vil gjøre, er det bare å akseptere for oss som hele tiden har følt oss lurt av utbyggeren.

Og som en politiker en gang sa: «Me likar det ikkje».

Mitt liv – kapitel 2

Mitt liv – kapitel 2

Vi flyttet mye på oss da jeg var liten, og jeg merker at det ofte går litt i tullball, både for mor og meg, når vi snakker om steder og mennesker som hun mener at jeg burde huske. Kanskje dette er en av grunnene til at jeg ønsker å trekke fram steder og mennesker fra min glemsel. Kanskje også døtrene våre om noen år vil føle at de har noen glede av disse historiene.

Det var på Mødrehjemmet i Tønsberg jeg så dagens lys første juni 1947, og etter det jeg har blitt fortalt, var jeg ikke verdens vakreste barn. Jeg hadde gulsott og var dekket av klebrig hår både i ansikt og kropp, men så er det jo slik da at de færreste barn er så lite pene at mødrene ikke elsker dem, så jeg tror jeg følte meg ganske så elsket.

Mor var bare nitten år da jeg ble født og hadde ennå ikke flyttet ut av barndomshjemmet, så de første månedene i mitt liv bodde mor, far og jeg i glassverandaen og røkesalongen hos mormor og morfar. Etter en stund flyttet leieboerne til mormor og morfar ut fra leiligheten i annen etasje, så den ble ledig for mor, far og meg. 

Mor og far giftet seg en seks måneders tid før jeg ble født, så de rakk å gjennomføre det formelle akkurat slik at det ikke skulle oppstå rykter. Nå ville vel ikke det spilt særlig stor rolle. Paulsen-familien besto av mormor, morfar og ni unger i tillegg til yngstejenta som var min mor. Verken ungene eller de voksne brydde seg spesielt mye om regler for hvordan man skulle oppføre seg, og gården var et populært tilholdssted for de unge og vennene deres. Dessuten hadde slakteriet i uthuset vært mulighetenes marked under krigen for dem som ikke hadde noe.

Her ble jeg født.

Mitt liv: “Hvor langt tilbake klarer vi å huske detaljer”?

Hvor langt tilbake i våre egne liv 

klarer vi å huske detaljer? Det er det nok mange som har diskutert og tenkt gjennom. Jeg for min del er helt overbevist om at jeg husker enkelte detaljer fra vårt første kjøkken, i den første boenheten, der mor og far etablerte seg da jeg ble født. 

Kjøkkenet besto av et lavt skap med et rundt og emaljert vaskevannsfat på toppen. Ved siden av dette skapet hadde vi en hjørnesofa. Alt var plassert i en veranda med rutete glass på to sider og med trapp ned til plenen. Verandaen var ikke vinterisolert, men jeg ble født første juni i 1947, som var en av de varmeste somrene i det tjuende århundret, så det gikk greit. 

Verre var det da vinteren kom med de vanlige kuldegradene. Da frøs vannet i vaskevannsfatet, fortalte mor, men heldigvis var vår leilighet en del av det relativt store huset til mormor og morfar der mor og hennes ti søsken hadde vokst opp, så vi hadde fått morfars røkesalong til disposisjon som stue, og ellers var jeg mye sammen med mormor på hennes og morfars kjøkken når mor jobbet på Bakkens Planteskole som nå er en del av Plantasjen-kjeden. Alt mens far var på jobb på bondegårdene på den andre siden av byen, på «landet» som vi brukte å si. Han syklet fra gård til gård og sjekket tilstanden til melka som kuene ga fra seg og rapporterte tilbake til meieriet i Tønsberg.

For at leserne skal forstå geografien, så må jeg fortelle at vi bodde på Øya eller det som heter Nøtterøy, omtrent midt på øya, på en gård som het Solli i Natvallveien som slynger seg fra Semsveien til Kirkeveien, og her var mitt paradis i mine første åtte år.

Her sitter jeg på nakken til Jon Eddy, tremenningen min, som også var min beste kamerat.

Om Ken Folletts nye bok Aftentid og Morgengry

Søndag 1. november 2020 

 

Om Ken Folletts nye bok Aftentid og Morgengry

 

Denne gangen 

er jeg ganske tidlig ute, forsto jeg, da jeg la den siste boka til Ken Follett fra meg og skrev omtalen på www.bokelskere.no. Ingen andre hadde skrevet noe som helst, heller ikke forlaget.

 

Som vanlig 

gir jeg Follett en femmer. Vi er nå tilbake til rundt tusentallet, og leser om vikingenes herjinger i England, vikinger hovedsakelig fra Danmark. De er noen skikkelige råtamper, men det er jo også engelskmennene, så alt henger i hop, men kjærligheten dominerer som vanlig, slik det skal være hos Ken Follett.

 

Jeg anbefaler 

boka til alle som liker å lese om mennesker i sin tid.