Kapitel 18 – En dag var leketiden for Jon Eddy og meg over. 

Han skulle begynne på skolen, mens jeg som var ett år yngre måtte vente ytterligere ett år. Det var da alenestreiftogene mine begynte, og etter hvert fant jeg en ny kamerat nesten helt borte hos Fon, bonden som jeg har skrevet om tidligere. Den nye kameraten het Dag, og han hadde en bror som het Tor. 

Dag var mye høyere enn meg, og det var da vi begynte utforskingen av skogskollen på den ene siden av Nattvallveien. Utforskingen dekket hele skogskollen og veien som førte over fra Fons gård til Semsveien der vi kunne se rett over til tante Svanhild og onkel Hans. Tante Svanhild var mors eldste søster og aldersmessig kunne hun godt være moren hennes.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Mange år seinere traff jeg på Dag igjen, mens jeg var på marinens rekruttskole Madlamoen ved Stavanger. Da var han kvartermester med rød stripe, det vi kalte «Tyttis» og halvtroppsjef. Han fortalte at han samlet poeng for å komme inn på lærerskolen.

Dette året da jeg lekte med Dag, gikk svært fort, så fort at jeg egentlig husker svært lite fra den tiden. Og så kom sommeren og Jon Eddy hadde sommerferie fra skolen. Min pollenallergi hadde begynt å blomstre opp, og derfor var jeg var mye med tante Erna og onkel Kristian ut til Lindholmen, ei øy på Nøtterøys østside og som tilhørte Wedel Jarlsberg.

Det var mange som fikk lov til å sette opp telt for sommeren på Lindholmen. Teltet vårt lå ikke så langt fra huset til greven som vi kalte eierne selv om grevetittelen for lengst var fjernet, og vi fikk lov til å hente vann derfra i stedet for å ta snekka inn til Årøysund der tante Erna og onkel Kristian hadde båtplass.

Jon Eddy og Ole Robert hadde A-jolle og seilte mye. Jeg hadde ennå ikke lært å svømme, så jeg måtte holde meg på øya. Jeg husker at jeg leste mye og tenkte vel så mye, tenkte på alt mulig. Fotballen som tremenningene boltret seg med når de ikke seilte, fanget heller ikke interessen min.

«Du skulle vært filosof, du», hørte jeg ganske ofte.

Jeg husker at jeg satt og så på fotballspillet, men jeg fant ikke ordentlig ut av reglene.

Mange år senere, da jeg gikk på realskolen og var en av de raskeste til å løpe seksti meter, bestemte gymnastikklæreren seg for at jeg skulle inn på klassens fotballag.

 «Du skal spille på skolelaget», sa han, og dermed ble jeg plassert på en grusbane sammen med mange andre og plutselig var spillet i gang. Bare få minutter senere blåste han i fløyta, vinket meg inn med fingeren og ba meg løpe meg en tur i åsen bak skolen og ikke forstyrre fotballspillet. 

«Makan til manglende fotballteft», hørte jeg bak meg i det jeg la i vei opp i skogen i retning av Eik.

Kapitel 17 – Bare vent til Terje får satt seg på’n, da er han ferdig.

Ulvøtangen var stranda vår. Når vi skulle dit, syklet mor med meg på bagasjebrettet. Vi syklet først ned Natvallveien til krysset ved gården til Nikolaisen der vi tok til høyre inn på Semsveien som førte oss over den lille broa over bekken der Nøkken holdt til.

«Tror du Nøkken ser oss nå», spurte jeg mor da vi syklet over broa.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

«Det kan hende», svarte hun, «men det er ingen ting å være redd for når du ikke går dit ned alene». Da var det jammen bra at Jon Eddy var med da vi gikk dit ned for noen dager siden, tenkte jeg, men det sa jeg ikke høyt, for det er ikke sikkert at mor hadde likt det, selv om Jon Eddy var med.

Etter at vi hadde syklet over broa, passerte vi butikken til Finn i Volden, og deretter fikk vi søndagsskolehuset Betania på venstre side. Betania var viktig for oss ungene, fordi det var der vi fikk røde stjerner stemplet i ei bok hver gang vi var der. Noen ganger fikk vi gullstjerne også, men den ble ikke stemplet, bare klistret på. Jon Eddy sa at «pøh, det er bare fordi de ikke vil bruke mer rødfarge, så de bare juger», men søndagsskolelæreren fortalte at det var fordi vi hadde vært der så mange ganger. 

Etter Betania måtte vi krysse Berganveien og fortsette på Knarbergveien til vi kom bort til Ulvøtangen der det alltid var pent vær. Jeg kunne ikke svømme, så mor måtte passe på meg, og så måtte jeg aldri bade rett etter at jeg hadde spist. Det sa de voksne alltid. «Da kan du få krampe», sa de.

«Du burde snart lære deg å svømme», sa mor ofte. «Sissel Gro, kusina di, svømmer som bare det».

Jeg visste det. Jeg hadde til og med sett at hun hoppet fra brygga der de hadde båten sin. Det var ganske nifst å se på. Sissel Gro kunne altså svømme, selv om vi var like gamle. De bodde på Torød og hun hadde kort vei ned til brygga, så det var vel derfor hun hadde lært denne kunsten så fort, sa tante Ella som var moren hennes.

Alle rundt meg var flinkere enn meg. Slik oppfattet jeg det mange ganger. Sissel kunne svømme, Jon Eddy var flinkest i turn og skihopp, men hva var jeg best i, tenkte jeg. Det må jo være noe, og en dag hørt jeg det. Jon Eddy og jeg lekesloss i haven utenfor stuevinduene til mormor og morfar, og som jeg tidligere har beskrevet, var Jon Eddy lett, liten og veldig rask, så han ble alltid liggende øverst. En dag kom morfar og mormor ut i hvert sitt vindu for å se på, og det var da jeg hørte kommentaren fra morfar henvendt til mormor: «Bare vent til Terje får satt seg på’n. Da er han ferdig».