Et langt liv tok slutt i går kveld. Like før hun ville fylle nittifem år.
Jeg vil ikke leve lenge, sa mor ofte. Jeg tror det var fordi hun var redd for å bli den siste av sine ni søsken, og da bli alene igjen.
Mor ble født på gården Solli på Natvallveien på Nøtterøy 16. juni 1927 som den yngste av totalt ti unger. Midt mellom to verdenskriger.
Gården Solli som tilhørte mormor og morfar var full av liv. Den var sentrum for familien og deres venner. Det var der de samlet seg. Ti unger som vokste til og skapte sine familier. Alle trakk de mot stedet der de vokste opp. Og mor som den yngste, fikk aldri nok av familien sin. Det var de som var hennes familie.
Da hun var nitten år traff hun en Oslo-gutt som avtjente militærtjenesten sin på Nøtterøy og ble der. Han var Roars og min far.
Mor og far rakk så vidt å bli gift før jeg ble født, noe som var svært viktig i de dagene, og seks år senere ble Roar, broren min, født. Vi bodde alle i annen etasje på gården, mens mormor og morfar bodde i første.
Mormor var bondekone og jobbet på jordene, og morfar drev slakteriet i uthuset etter at han sluttet som stuert og sjømann. Så mor hadde sin familie rundt seg.
Mor hadde nok ikke lyst til å flytte fra familien, men til slutt var det mormor og morfar som tok avgjørelsen. De kjøpte en butikk i Sandefjord og solgte gården til onkel Arne som trengte hele huset selv. Ikke så veldig merkelig. Våningshuset var jo ikke så stort.
Vi flyttet til Sem, til en liten leilighet i annen etasje hos Ellefsen. De hadde en sønn på Roars alder, og jeg begynte i annen klasse på Sem skole. Og mor savnet livet på Nøtterøy med sine søsken.
Tre år senere kjøpte mor og far et småbruk på Freste i Ramnes, men på grunn av min allergi, måtte vi flytte igjen. Men vi fikk feiret jul med mors søsken på gården, en gård der mormor hadde vært tjenestejente. Det tror jeg var stort for mor.
Vi flyttet tilbake til Sem. Denne gangen til Lensberg, til bryggerhuset hos en av fars klienter. Der skulle vi bo, mens mor og far begynte å bygge sitt eget hus. Det var tre år som mor jobbet som assistent til byggmesteren ved siden av butikkjobb i Tønsberg. Hun var et arbeidsjern, mor.
Tre år senere sto huset klart, og vi flyttet igjen. Endelig hadde vår familie satt seg fast. Jeg tror mor følte det sånn, og slik var det i over tretti år. Og etter hvert som alle hadde biler, hadde hun god kontakt med sine søsken.
Far døde da mor var sekstiseks år, og hun ble boende der enda noen år før hun ville nærmere Roar og meg og flyttet til Sandefjord. Enda en fordel med Sandefjord var at hennes søster og hennes svigerinne også bodde der.
Og mor reiste fram og tilbake mellom Sandefjord og Nøtterøy for å hjelpe sine søstre, tvillingene tante Åse og tante Ella. De var noen få år eldre enn mor. Men til slutt ble de borte. Og mor var alene igjen.
Med ordene «jeg vil ikke leve lenge», tenkte hun nok at hun ville ikke bli igjen alene uten sine søsken.
God reise, mor.
Nå er du kanskje forent med gjengen fra Solli på Nøtterøy.
