Søndag 12. juli 2020
Denne uka har vi besøk av vårt barnebarn og foreldrene hennes. Det å se henne daglig, fra morgen til kveld, er bare fantastisk. Vi har fått følge oppveksten hennes ganske ofte, så hun har blitt godt vant til oss, men det er første gang at hun skal bo hos oss i flere dager uten foreldrene, noe som skal bli skikkelig spennende.
Jeg tenker at det er litt synd at hun om noen år ikke husker noe fra denne tiden. Hun er jo bare noe over halvannet år. Derfor er det viktig at hun blir fortalt mye om denne tiden samtidig som hun vokser til.
For mange år siden, ganske nøyaktig syttitre, så jeg dagens lys på Mødrehjemmet i Tønsberg. Mor fortalte mye seinere, mange tiår seinere, at jeg ikke var det vakreste barnet på avdelingen. Med fettete kinn belagt med lange mørke hår og med gulsott, så er det ikke så vanskelig å forstå at mange besøkende ikke sa «du verden for et vakkert barn». I stedet snudde de seg raskt bort. Ikke bare de besøkende, men også sykepleierne. Men det forandret seg etter hvert, fortalte mor. Så da så.
Når jeg forsøker å hente noe fra hukommelsen så tidlig som vårt barnebarn er, så er det allikevel noen bilder jeg ser for meg, og det er fra kjøkkenet vårt. Det var vanskelig å finne noe sted å bo for mor og far, så vi bodde hos mormor og morfar og fikk låne den innglassede terrassen til kjøkken og røkesalongen til morfar som stue. Terrassen var ikke spesielt varm og vannet i vaskevannsfatet frøs om vinteren, men dette var jo bare det første året eller kanskje de to første årene i mitt liv, og snart fikk vi overta leiligheten i annen etasje med innlagt vann, noe som ikke alltid var en selvfølge på den tiden.
