fredag 22. juli 2022
Det er elleve år siden
mordene på Utøya og i Regjeringskvartalet. Eller henrettelsene som jeg leser at en av de etterlatte mødrene sier. Min datter ble henrettet, sier hun i et intervju. På et sted som skulle være blant de sikreste i verden.
Elleve år er lang tid.
De som er seksten år i dag, var bare fem år for elleve år siden. Glemmekurven er veldig bratt, så det er viktig at vi husker at tankene som dem massedrapsmannen har, fortsatt sprer seg gjennom nye generasjoner.
Og hva er felles for disse tankene?
Vi husker jo godt han som drepte søsteren sin i hennes seng i deres felles hjem og deretter forsøkte å massedrepe muslimer i moskéen sin.
Vi husker også godt han som nylig tok livet av mange mennesker og skadde andre, mens de feiret livet og kjærligheten under Pridefeiringene.
Det er viktig,
tror jeg, at disse årlig markeringene i Regjeringskvartalet og på Utøya finner sted. For en ting er sikkert, og det er at noen mener at de har rett til å ta livet av mennesker som har andre meninger enn dem selv.
