Ja, sånn er det altså å bli søttifem.
Jeg føler meg frem,
og kjenner etter.
Er det noen forskjell fra i går?
Har jeg fått noen flere rynker og sår?
Husker jeg mer enn før?
Det vet jeg at i hvert fall jeg ikke gjør.
Navn blir borte,
Feltene i hjernen der de lå, er ganske så sorte,
Eller tomme er det kanskje bedre å si,
Kommer de tilbake eller er det sånn det vil forbli?
Legen kjenner jeg etter hvert som en god venn.
Tannlegen likeså
Vi er på fornavn, jeg er Terje,
og han er . . ., hva er det nå han heter igjen?
Jeg setter stadig nye rekorder
Legebesøkene blir flere
Tannlegestolen besøkes oftere,
Det vonde blir vanligere.
Ikke som i idretten, raskere, lengre og høyere,
Men flere, oftere og vanligere.
Jeg leser bøker,
javisst gjør jeg det,
jeg starter med side en,
og etter noen titalls sider,
hva var det jeg leste,
og så er det bare å bla tilbake igjen.
Erfaringene er kanskje flere,
åssen er det forresten med dere?
Noen vil vi vel helst glemme,
dem som ikke hører hjemme,
i alle fall i selskapslivet som dette,
nei, vi får ta til vettet,
og glemme det meste,
og kanskje også de fleste.
