Kapitel 5
Da tante Erna bøyde spikkekniven til tremenningene mine (1949-1954).
Min snille tante Erna, hun som la alt til side når mor og jeg kom innom, kunne bli alvorlig sint noen ganger, spesielt når hun ble redd.
Jeg har tidligere skrevet om at tante Erna kunne være ganske så handlekraftig når det trengtes, og dette er en av de historiene.
En dag da mor og jeg banket på døra sto hun rett opp og ned på kjøkkengulvet, stiv i kroppen og så ned på skurebøtta som om den ikke fantes. Den sto som regel framme på kjøkkengulvet siden både Jon Eddy og broren Ole Robert alltid trampet inn uten å ta av seg på beina. Tante Erna var ikke så nøye med sånt, men skurebøtta var alltid klar med skurekluten oppi.
«Se der», sa hun og pekte på kjøkkenbordet. Vi la ikke merke til noe spesielt, verken mor eller jeg, sånn med en gang, men da hun tok opp det hun pekte på, så jeg at det var en kniv, en sånn speiderkniv som vi guttene alltid hadde, men den hun holdt i hånden så ikke slik ut som den jeg hadde hjemme. Denne var bøyd som en hestesko.
«Jeg var så sint», sa tante Erna, «at jeg bøyde den med mine to hender uten å bruke krefter».
Så begynte hun å fortelle.
Jon Eddy hadde vært i gang med å erte broren Ole Robert slik han brukte å gjøre når de kranglet, og mens Ole Robert hang ut av vinduet i rommet deres i annen etasje, sto Jon Eddy med ryggen til skjulet der de både lagret veden og hadde utedoen, mens han ertet og skoggerlo. Ole Robert var en hissigpropp, og denne gangen gikk det nok for langt, i Ole Roberts ører. Han hentet kniven sin inne fra rommet og kastet den mot Jon Eddy slik at den ble stående i veggen til skjulet bare noen centimeter fra ansiktet hans.
«Jeg hørte jo at de kranglet som vanlig», sa tante, «men plutselig ble det veldig stille og da jeg kikket ut av kjøkkenvinduet så jeg Jon Eddy sto bom stille med ryggen mot skjulveggen, helt blek. Jeg skjønte at det var noe galt og løp ut, og da jeg så kniven sto der så nær ansiktet hans, gjorde jeg det du ser her», sa hun og la kniven tilbake på kjøkkenbordet.
For meg stoppet historien her. Jeg fikk beskjed om å gå opp på rommet til tremenningene mine, og mor ble værende igjen hos tante.
Jeg husker at den bøyde kniven ikke forsvant fra kjøkkenet. Det ble liggende på benken så lenge jeg kan huske.
