Kapitel 12 – Da far kjørte på bussen
Far var på hvalfangst i to sesonger med det flytende hvalkokeriet Balaena. Jeg tror det var 1946-1947-sesongen da båten var helt ny og 1947-1948-sesongen. Jeg har lest at Balaena var det mest moderne hvalkokeriet på feltet der nede i Sørishavet der de foredlet hvalene som hvalbåtene skjøt og slepte opp til kokeriet. Om bord på Balaena brukte de alt av hvalen, mens mange av de andre kokeriene bare var opptatt av hvaloljen.
Når sesongen var over, jobbet far for meieriet i Tønsberg som melkekontrollør. Jobben hans gikk ut på å reise fra gård til gård for å kontrollere kvaliteten på melken og samtidig gi bøndene råd om hvordan de kunne fore kuene slik at melken ble bedre.
Dette hadde han lært på landbruksskolen og på meieriet etter at han var ferdig med gymnaset, fortalte han. Eksamen artium måtte han vente med til rett etter krigen siden mange av lærerne satt i konsentrasjonsleir på Grini. «Vi elevene måtte undervise hverandre siden vi manglet lærere», fortalte far. Etter krigen ble han sendt til Nøtterøy for å avtjene militærtjenesten sin, og det var der han traff mor.
Etter den siste sesongen på Balaena fortsatte han å jobbe som melkekontrollør, en ganske strevsom jobb, spesielt om vinteren, siden fremkomstmiddelet hans var tråsykkel. Det var vel seks kilometer inn til Tønsberg til meieriet, og derfra syklet han ut til bondegårdene i Sem og Andebu. Han overnattet på gårdene underveis og spiste sammen med gårdsfolket, og lørdag utpå dagen satte han kursen hjemover, først til meieriet, og så ut til oss på Nøtterøy. Mandag gikk så kursen motsatt vei igjen.
Godt for oss alle var det den dagen han fikk kjøpt motorsykkel. Først en Tempo og deretter en Triumph, en engelsk motorsykkel, for tyske produkter var han allergisk overfor, noe som satt igjen fra krigen da både farmors og farfars slekt i Trøndelag mistet medlemmer.
Etter at han anskaffet motorsykkelen gikk jobben mye raskere, og han kom tidligere hjem, men motorsykkel er motorsykkel og faren for ulykker er større enn på en tråsykkel, og en dag smalt det. Han traff en buss som bremset i det han skulle kjøre forbi og ødela beinet ganske kraftig, og etter operasjonen ble han liggende hjemme på sofaen noen uker.
Far var populær blant mine fettere. Han sa så mye rart, mente de, i alle fall de fetterne som var eldre enn meg. En dag var fetter Jarle eller fetter Tor på besøk, og far fortalte historien om da han kolliderte med bussen.
«Jeg kolliderte egentlig ikke», sa han. «Det var bussen som bremset og stoppet så fort at jeg ikke så noen annen mulighet enn å løfte forhjulet slik at jeg traff bakvinduet og kjørte inn gjennom det».
«Åssen gikk det da, onkel», spurte fetteren min.
«Det gikk da egentlig greit», fortalte far videre, «jeg kjørte gjennom hele bussen i midtgangen der folk står når alle setene er opptatt, og jeg hadde sånn flaks at ingen sto der».
«Åh så», spurte fetteren.
«Men det var det som var så dumt», fortsatte far. «Du vet den motorkassa ved siden av sjåføren, den sto så veldig i veien når jeg skulle kjøre ut av frontruta, så jeg brukte den som et skihopp, og det var da jeg traff veien foran bussen, det var da det gikk galt».
«Du, du, du er gæren, du onkel», utbrøt fetteren min, og jeg tenkte mitt mange år seinere: «Er det noe rart at fetterne mine syntes at far så mye rart».
