Kapitel 14 – Jeg har lommer, ropte Jon Eddy.
Jon Eddy som var full av energi løp rundt og ertet alle som lot seg erte. Lillebroren Ole Robert var den som var mest utsatt for ertingen.
Ertingen av bonden Fon har jeg tidligere fortalt om, og han prøvde seg også på far en dag han var i gang med å rengjøre motorsykkelen.
Vi hadde begge lært at våre foreldre ikke var våre ordentlige tanter og onkler, men det de kalte «filleonkler og filletanter» siden våre mødre bare var kusiner og ikke søstre. Dette ga Jon Eddy en stor mulighet til å utfolde seg, og jeg husker at han sto oppe på Nattvallveien og hoppet opp og ned og ropte ned til far som lå på siden av motorsykkelen nede i gården mellom våningshuset og låven, mens han rengjorde motoren utvendig med ei fille.
«Filleonkel, filleonkel, filleonkel», ropte Jon Eddy helt til far reiste seg opp og ropte et eller annet som svar, og dermed pilte Jon Eddy hjemover og viste seg ikke hos oss før etter at far hadde reist på jobb ute på landet igjen.
Han prøvde seg også på meg, men etter det jeg har blitt fortalt, fungerte det dårlig.
En dag hadde han fått ny overall med utenpåsydde lommer, og dette ga ham enda en mulighet som han visste å bruke.
Mor fortalte at han kom hoppende bortover veien med hendene i lommene på den nye overallen, mens han skrålte: «Jeg har lommer, jeg har lommer, jeg har lommer» mens han så utfordrende på meg. Jeg på min side hadde ikke lommer, og jeg ble stående å se på ham, slik mor fortalte det, la hodet mitt på skakke og sa trøstende: «Det gjø’kke no’, Jon Eddy», og dermed gikk luften ut av erteballongen hans for den gangen.
Erting fungerte rett og slett ikke på meg, men det gjorde det på broren min da jeg lærte meg denne ertekunsten, og dette kommer jeg sikkert inn på seinere.
