Flytteprosessen fra Nøtterøy til Sem husker jeg egentlig lite av. Jeg hadde nok med å venne meg til et nytt sted å bo og det å søke etter nye kamerater.
Leiligheten var fin der den lå i annen etasje med utsikt over Sørlandske Hovedvei, det som senere ble E18.
Og for første gang i mitt liv, fikk jeg oppleve dusj. Familien Ellefsen hadde dusj i kjelleren, en dusj som vi fikk låne en gang i uka, så vidt jeg husker.
Vertskapet, herr og fru Ellefsen, var veldig hyggelige og lette å bli kjent med. De hadde som jeg tidligere har skrevet, to døtre, Venke og May Liss og en sønn som het Hans. Alle var like greie som foreldrene.
Det var kort vei til grensa mot Stokke, men noe lengre til skolen som lå på den andre siden av Semsbyen, et navn som mange kjente til når de kom nordfra og skulle til Sørlandet. Det var gjerne der de stoppet for å proviantere, så sommertrafikken var merkbar når vi skulle i butikken.
I nabolaget var det flere å leke med, men alle var yngre enn meg. Det var først da jeg begynte på skolen, i annen klasse, at jeg ble kjent med unger på min egen alder, men ingen ble det vi kaller lekekamerater.
I klassemiljøet var det lett å bli kjent, men det var bare en av dem som bodde i vårt område, en hyggelig gutt som het Ragnar Freitag. Mellom der han bodde og der jeg bodde, ble jeg også kjent med en som het Torfinn Eriksen. Han var ett år yngre enn meg, og moren hans skrøt av at jeg hadde lært ham å lese. «Ellers hadde han aldri lært det», sa hun, og jeg følte meg ganske så stolt da jeg fikk høre av andre at hun hadde sagt det.
Det var to andreklasser, og klassene var delt opp slik at de fleste av dem som gikk i den andre klassen, bodde i sentrum, mens nesten alle som gikk i min klasse bodde utenfor sentrum. Det betydde at mine klassekamerater bodde langt fra hverandre, noe som igjen betød at det bare var i skoletiden at vi var sammen. Etter skoletiden så vi hverandre lite.
Av læreren ble jeg tidlig kalt en drømmer, noe mor fortalte etter hvert foreldremøte. Jeg var nok en ihuga lesehest og elsket biblioteket i Tønsberg fra jeg var ganske liten. Mor tok meg med dit nesten hver uke, så hun var nok glad i å lese selv også. Selv i dag nyter jeg å kjenne lukten av bøker på bibliotekene.
Jeg har tidligere skrevet om disse såkalte «krigene» mellom forskjellige gjenger, og en dag fikk en av gjengene tak i meg. Jeg husker ikke hvordan jeg ble tatt, men det gamle grisehuset der bare den murede underetasjen sto igjen, husker jeg godt. Jeg husker at jeg ble bundet til en av stolpene som holdt taket oppe. Der ble jeg pisket med myke kvister. Ikke så hardt, tror jeg, men allikevel nok til at jeg kjente det. Jeg hadde lært at gutter ikke skulle skrike, så det droppet jeg. Jeg bare tidde stille og gikk inn i min egen tankeboble uten å se på dem, og til slutt dro de, mens jeg ble stående bundet.
Langt utpå kvelden, etter noen timer hørte jeg noen voksne stemmer som ropte navnet mitt. Noen ganger nær og andre ganger lenger fra. Jeg tror jeg sovnet litt mens jeg sto der, men plutselig gikk døra opp.
Senere unngikk jeg det området, men jeg hørte mor fortelle far at årsaken til at jeg ble fanget i grisehuset, var at jeg snakket så pent. Dette var noe de som hadde fanget meg, fortalte da saken ble undersøkt. Altså var det dialektforskjellene mellom Sem og Nøtterøy, som laget et kunstig motsetningsforhold mellom dem og meg.
Jeg fant meg egentlig aldri ordentlig hjemme mens vi bodde i området, noe som medførte at jeg holdt meg mer med Per Moen og Arne Bergsholm i Stokke. Ellers var det bøkene som var mine kamerater.
