Kapitel 21 – Den sommer’n jeg ikke drukna!
Den første sommeren etter at vi flyttet til Sem, året før jeg skulle begynne i tredje klasse, bestemte mor og far seg for at jeg måtte lære å svømme.
- «Sissel Gro svømte allerede før hun var fem år», mente mor, så nå var det på tide også for meg, men Semsbyen lå ikke akkurat ved stranda, og hvem skulle undervise meg i svømming? Sissel var min jevnaldrende kusine som bodde ute på Torød på Nøtterøy med brygge noen meter fra huset, så det var jo ikke noe merkelig i det at hun kunne svømme, tenkte jeg.
I avisen hadde mor lest at det var svømmekurs på Ramberg på Nøtterøy, så jeg ble meldt på og syklet første gangen sammen med mor for å lære veien.
Seks kilometer inn til byen, deretter ned til brygga der det gikk ei lita ferge, Kaldnesferga, over til den andre siden av fjorden. Den var hovedsakelig satt opp for dem som jobbet på Kaldnes Mekaniske Verksted, men nå skulle jeg bruke den mange ganger.
Fra fergeleiet på Kaldnes-sida syklet vi ut forbi verftet der de bygget store skip som skulle ut på fremmede hav og opp mot skogkanten ved det stedet vi kalte Ramdal. Der satte vi fra oss syklene og gikk over åsen og ned til Ramberg der Tønsbergstuperne hadde treningen sin. Treneren deres var den kjente Grunde Vegard, og der hadde de fått murt opp et stupetårn i tre etasjer. Ved siden av stupetårnet var det en steinstrand, og det var der svømmekurset skulle være.
Vi hilste på svømmelæreren, og jeg likte ham med en gang. Han var en røff og grei kar som startet med å si at etter dette kurset ville vi alle kunne svømme på dypt vann, og den lovnaden holdt han.
Kurset gikk over flere dager, hvor mange husker jeg ikke, men hver dag regnet det og vi frøs alle sammen. Allikevel holdt alle ut. Etter den første gangen, da mor fulgte meg, syklet jeg alene og syntes det var veldig fint å greie meg selv. Spesielt det med Kaldnesfergen. Ti øre, tror jeg det kostet hver vei.
Da den siste kursdagen kom, uten at de fleste av oss kunne svømme, var jeg trett av det hele, mens svømmelæreren ba oss stille oss i rekke. Nå skulle vi ha eksamen.
Han snørte på seg selv, rundt brystet sitt, ei brei reim med et tau. Den andre enden av tauet var festet i en helt lik reim som han snørte på hver og en av oss etter tur. Så gikk han ut på en kant rundt stupetårnet, ikke mer enn en halvmeter høyt fra vannet og ba den første av oss å komme til ham. Så dyttet han vedkommende ut i vannet og ropte: «Svøm. Gjør det du har lært. Nå kan du svømme», og tro det eller ei. Det gjorde vi alle sammen.
Etterpå ble vi sittende å prate med læreren, svært glade og lykkelige.
Da var det en av oss som sa: «Jeg følte at jeg ble løfta opp av vannet», og en annen svarte «vi kunne jo ikke noe annet, ellers hadde vi jo drukna».
«Det stemmer det», sa læreren mens han flirte til oss alle.
Etterord:
Jeg har lett etter bilder av det gamle stupetårnet på Ramberg på internett, men jeg har ikke klart det. Kanskje en av leserne har?
