Kapitel 6
Nattvallveien på Nøtterøy der jeg bodde fra 1947-1955
er en smal vei som går fra Semsveien mellom Borgheim og Bergan og Kirkeveien som går fra byen og ut til Kjøpmannskjær og Tjøme. På den ene siden av veien er det et høydedrag som er bevokst med skog. Slik var det den gangen, og slik er det også nå.
Langs Natvallveien lå det noen få hus og jorder som for det meste ble drevet av Fon som var den eneste heltidsbonden langs Nattvallveien. Gården hans var et populært sted for oss smårollinger, vi hadde jo ennå ikke begynt på skolen, så fritiden ble mye brukt til å utforske vår del av verden.
Fon var enkemann og hadde to døtre. Den ene, Klara het hun, fungerte som gårdskone som alltid var kledd i forkle og et skjerf surret rundt hodet og håret. Den andre het Ella og var mer «en fin dame» som jobbet på Plenty, den mest betydningsfulle gavebutikken i Tønsberg. For deg som er litt kjent, lå butikken rett ved den øvre inngangen til dagens Kremmerhuset og Farmandstredet.
Gården til Fon var et populært lekeområde for Jon Eddy og meg. Der opplevde vi alt som ble gjort på en bondegård, blant annet hvordan Fon slaktet hønene sine.
Han holdt hønekroppene mellom hendene, svingte dem rundt i lufta slik at de ble helt svimle. På den måten brydde de seg lite om at de mistet hodene sine, mente Fon, og vi som sto rundt ham, var imponert over hvor lett han la hønehalsene på hoggestabben og hogg dem av, slik at hodene med øynene falt ned på den ene siden av stabben og kroppen på den andre siden.
«Men de løper jo rundt uten hode», skrålte vi når hønene flakset rundt omkring med blodet sprutende ut fra hullet der hodene hadde vært.
«De gjør ikke noe av det, skjønner dere?», svarte Fon, «de ser jo ingen ting siden hodet med øynene er borte, og da blir de ikke redde», svarte Fon, og vi forsto det hele slik Fon ønsket at vi skulle.
