Onsdag 24. juni 2020
Corona-epidemien er ikke over,
hører vi om og om igjen. Hvorfor klarer ikke folk å forstå dette? Inntil vaksinen er klar og produsert nok for hele verden, har vi epidemien hengende over oss.
Inger Johanne og jeg bruker å oppholde oss på Gran Canaria nesten halve året på vinterstid, men nå og kanskje flere år fremover, vil dette bli vanskelig. Den eneste måten å holde oss friske på, er vel å bli hjemme i Norge og holde meteravstand til andre.
«Men jeg kan da ikke det», hører vi fra mange, «da blir jeg jo gal», og vi sier det kanskje selv også. Men hvis dette er den eneste måten vår sivilisasjon kan overleve på, ja, da er jeg ganske så sikker på at vi klarer det.
I går, Sankt-Hans-kvelden, var vi i selskap. Vi bruker å sitte mann og kvinne annenhver langs bordet, men ikke med vår egen partner. Nå satt vi med vår egen partner og med litt større avstand til de andre parene. Det gikk like bra.
Hilsemetoden har forandret seg fra klemming til å bruke albu-til-albu eller holde høyre hånd på hjertesiden mens vi bøyer hodet lett forover. Det fungerte også.
På radioen hørte jeg intervju med sosiologer der flere av dem mente at dette blir mer og mer vanlig framover. Spesielt siden smitten nok ikke vil gi seg med det første, kanskje ikke før over seksti prosent av verdens befolkning har blitt vaksinert med en virksom vaksine.
I Aftenposten leser jeg at de store maratonløpene i New York og Berlin er avlyst, men fremgangen hos dem som forsker på vaksiner, går fremover, så det er ikke håpløst, hvis vi alle gjør det Nakstad sier.
