Kapitel 7

Vi likte Fon begge to, både Jon Eddy og jeg (1949-1954)

men selv om vi bare var fire eller fem år gamle, skjønte vi også at han noen ganger lo av oss. Jeg brydde meg lite om det, men Jon Eddy var kanskje litt mer ærekjær på egne vegne. Såpass skjønte jeg uten at han sa noe om det. 

En dag da vi var på vei over jordene fra Jon Eddy til Fons hjemmejorder, de han eide selv og ikke bare leide, så vi at han var i full gang med å få det slåtte høyet opp i høyvogna som ble trukket av den sorte hesten hans, den som var litt fyrrig. 

Som jeg tidligere har beskrevet var Jon Eddy litt vilter og full av energi, og denne gangen lot han den gå ut over Fon og hesten hans. Han løp mot hesten og huiet og skrek, mens han hoppet opp og ned og ropte «dumme, dumme Fon». Hesten reagerte momentant med å knegge og steile mens den sparket ut i tomme lufta før den satte i gang ut over jordene med Fon i høyvogna. Fon på sin side trakk hardt i tømmene og ropte «proooo» til hesten, om og om igjen helt til den stanset.

«Nå stikker vi», skrek Jon Eddy til meg og dermed fòr han av gårde hjem til seg selv. Jeg var litt tyngre og ikke så rask til beins, så da jeg passerte huset der han bodde sammen med Ole Robert, tante Erna og onkel Kristian, var han ute av mitt syn. Den siste stykket hjem var tungt å gå. Jeg hadde dårlig samvittighet, og selv om jeg ikke hadde vært den mest aktive, så hadde jeg jo deltatt. 

Mor var ikke hjemme da jeg lukket opp døra inn til oss i annen etasje, så jeg gikk ned trappene igjen til mormor i kjøkkenet hennes. Jeg var nok litt stille for hun nevnte på at «det blir nok bra når moren din kommer hjem». 

Mor så straks at det var noe galt, slik hun pleide, så jeg startet like godt med å fortelle om det som hadde skjedd borte hos Fon.

«Da synes jeg du skal gå tilbake og be om unnskyldning», sa hun, og når hun sa det på den måten, hadde jeg egentlig ikke noe valg, så jeg la på nytt i vei bortover jordene til der Fon fortsatt jobbet med å få høyet opp i høyvogna. 

Da jeg passerte huset til Jon Eddy, ropte jeg på ham, men han svarte ikke, så jeg fortsatte alene bortover jordene. Jeg husker at jeg var svært redd da jeg nærmet meg hesten, vogna og Fon og tenkte at han sikkert var veldig sint.

«Unnskyld, Fon», ropte jeg flere ganger helt til han snudde seg mot meg, og da jeg var sikker på at han hadde hørt meg, snudde jeg meg for å gå hjemover, men i det samme steilet hesten på nytt, og dermed satte jeg opp farten og stanset ikke før jeg åpnet døra inn til leiligheten vår.

Hvordan det gikk videre, husker jeg ikke, men det må ha gått bra, for Jon Eddy og jeg fortsatte å frekventere Fon til stadighet.