Søndag 28. juni 2020
I går var vi i selskap.
Vi satt ute og nøt varmen og solen før himmelen plutselig åpnet seg og sendte bøttevis med vann over oss. Samtidig kom blinkende lyn og dundrende torden, alt mens vi satt og nøt våre ferske reker og kreps ganske så tørt under en markise. De fleste hadde da trukket inn, men hvorfor skulle vi alle droppe disse delikate skalldyrene.
Samtalene
spredte seg over ganske så mange temaer, men noen streifet innom den spesielle situasjonen vi har i dag der sommerens utenlandsferier ikke lenger er så greit. Og det ble mye prat om ting vi gjør og skal gjøre her hjemme i landet vårt. Kanskje vi forsøkte å unngå det triste og holde oss til det nære.
«Skal dere sydover igjen»,
ble vi spurt. Ikke så rart, siden vi har oppholdt oss på Gran Canaria halve året i de siste årene. Hovedsakelig på grunn av helsa. Men jeg måtte svare at det blir nok lenge til neste gang. Kanskje flere år, etter det vi hører fra dem som skal ha greie på det.
Vel hjemme
slo vi på nyhetene der vi fikk beskjed om at Covid-19-viruset ikke helt har forlatt oss, selv om vi i Norge fortsatt slipper billig unna det hele. USA blir derimot fremhevet som versting-landet sammen med Amazonas i Sør-Amerika. Også Sverige ble nevnt i disse nyhetene, og Sverige som er så nær her vi bor i Sandefjord med Strömstad-fergene som nå ligger stille i opplag.
Det er mange ting
som er annerledes etter at dette viruset falt ned over oss. Jeg tenker på det den danske statsministeren Mette Frederiksen sa for en god stund siden. «Når dere kommer tilbake i jobb igjen, vil dere nok oppleve at arbeidet, arbeidsbetingelsene og verden ikke er som før. Og slik blir det nok i svært lang tid». Sa den danske statsministeren.
God sommer til deg der du er. Hilsen vestfoldingen.
