Torsdag 10. september 2020
Skal vi ta dem imot,
ikke faen da blir det bare rot,
ja, men det er familier fra Moria vi snakker om,
de er i skikkelig nød og de trenger rom,
der de kan få ro og føle seg trygge,
vi må sørge for at også de kan få litt hygge,
noe de ikke har hatt på flere år,
vi må være med og reparere sjeler som er fulle av sår.
Det er da ikke vår jobb,
sier personen som vi egentlig vet er en skikkelig snobb,
vi må sørge for oss og våre,
vi har da ikke ansvar for sjeler som er såre,
penga våre skal ikke slenges ut i hytt og vær,
sier personen som alle vet, er ganske så sær.
Sånn går praten,
mens vi sitter i kantina og nyter maten,
mat som de i Moria ikke har sett på lang ti’,
dem er dem og vi er vi,
bak dem brenner det de har hatt,
vi ser lysskjæret i den mørke natt.
Jeg lurer ofte på,
hvor forskjellig vi alle har blitt nå,
som barn var vi vel ganske så like,
nå som voksne er’re mye større forskjell mellom dem som er fattige og dem som er rike,
da tenker jeg ikke så mye på penger,
de teller egentlig ikke så mye lenger.
Der vi er forskjellig, har nok med det å føle for dem langt borte,
det har lite å gjøre med om de er hvite, gule, brune eller sorte,
men har de det lite greit,
føler vi det som vi alle veit,
veldig leit.
Hilsen miniblogg.no/vestfoldingen
