Det er tre uker siden jeg registrerte negativt på corona-testen, men nå er pusten dårligere enn under selve virusangrepet.
Da er det godt at vi har ol på tv.
Og kan kose oss med de fantastiske scenene fra de olympiske sommerlekene i Eugene i Oregon.
En ny dag titter fram og sola skinner,
ol er på tv der noen vinner.
Inger Johanne er på konsert,
mens jeg måtte trekke meg tvert,
jeg hiver fortsatt etter luft,
men kjenner sommern’s blomsterduft.
Jeg æ’kke syk,
men det er smart, tror jeg,
å la kroppen selv vise vei,
å gi beskjed om når den er klar,
den har jo ikke krefter før den har.
Sommer-olympiaden på tv,
det er så mye flott å se.
På idrettens helter,
og hjertet mitt smelter,
når jeg ser hva de alle får til,
noen vinner og forteller at det er fordi de vil,
mens andre forsvinner,
og igjen er det bare minner.
Men minnene er sterke,
selv om mye går på tverke.
Forresten, akkurat nå ble sola borte,
kanskje det blir regn,
skyene er i alle fall litt sorte,
nei, der kom den tilbake,
det er alltid en hake,
når været er bra kan sola lett forsvinne,
da sier vi at denne gangen ble sommer’n bare et minne.
Men sånn er det ikke,
været og minnene kommer og går,
og vi får det vi får,
når fatalismen er den eneste som rår.
Dette var bare noen tanker fra meg
som sitter her og er en tanke lei
av at pusten ikke er som før,
coronaen er over,
men etterpå gjør den som den gjør.
Hilsen
og https://miniblogg.no/vestfoldingen
